onsdag, mai 24, 2006

Sexy Frank

Alt kan ikke handle om litteratur hele tiden. (Eller kan det? Fordi alt er poesi? Eller fordi alt er kunst, og litteratur er også en kunst?) Etter å ha lest i Litteraturens historie i världen og kjempet meg gjennom litt av Dantes komedie, kom venninnen min for å ta noen seriøse runder med øl. Hun har vært sammen med bestevenninen min i tre år, og nå har bestisen min ny dame, og det som nå er eksen til bestisen min - la oss kalle henne... Goaw! Det var et morsomt pseudonym. Goaw. Vel. Ja, Goaw er litt ensom, da. Hun har det bra, hun har fått ny knullekompis og nyter for så vidt den uventede og plutselige friheten, men hun er ensom. Da plikter man å stille opp med flerfoldige pils på stampuben. Vi tok en aperitiff-pils, så gikk vi på et sted med billig og bra indisk mat og Kobra-øl, så gikk vi tilbake på stampuben og drakk enda mer pils. (Bortsett fra at jeg gikk over på gin & tonic. Var det lurt? Nei.) Men nå nærmer vi oss poenget. For det hadde vært skiftskifte på stampuben, og sexy Frank (hetero, til og med) stod bak baren. Selv om jeg er godt gift, pleier jeg å flørte litt med sexy Frank. Fordi han er, vel, sexy. På slutten av kvelden, mens jeg stod og svømte samtidig som jeg prøvde å bestemme meg for om jeg ville ha en gin & tonic eller en gin & tonic, spurte han meg om jeg hadde barn. Nei, sa jeg, men mannen min har to. Mhm, sa sexy Frank. Skal vi lage noen?

tirsdag, mai 16, 2006

Morten M. – en opphisselse

Som mange forfattere tar også jeg ofte turen innom bokhandlerne for å snuse på bøker.
Jeg tror rett og slett det er umulig for meg å gå forbi en bokhandel eller et antikvariat uten å ta en rask titt på bøkene. Når man er så heldig å ha sine egne bøker i hyllene, er det som regel også en vane å sjekke hvordan bøkene man har skrevet har det på hyllen. Man ønsker rett og slett å se om de har det bra der, om de er lykkelige der de står og titter ned på meg fra hylleplassen sin. Videre sjekker man om hyllen er ren og pen, om de får nok lys til å leve, o.s.v., o.s.v...

Her om dagen var jeg igjen på en av mine vandringer langs Oslos skitne vårgater, da jeg bestemte meg (ved en tilfeldighet) å ta turen innom Norli i sentrum, Landets beste og fineste bokhandel. Jeg visste at boken jeg utga i fjor høst (2005) var godt representert i hyllene på Norli. De hadde en periode 12 eksemplarer og jeg var alltid meget stolt over å se tolv eksemplarer av mesterverket mitt. Jeg hadde nok en anelse om at bøkene ikke solgte all verdens, men noe må de da ha solgt, tenkte jeg, og dessuten, hvem vet, plutselig kunne den rette kjøperen stå der foran boken min, og vips, ett menneskeliv ville på sekunder bli forandret for alltid. Det er nemlig slik bøker fungerer, de forandrer menneskers liv, de gjør det lettere å leve.

Denne dagen på Norli liknet de fleste dager på Norli. Jeg er der ofte, og sjelden ser jeg noen vesentlige forandringer. Det passer meg utmerket, jeg liker ikke forandringer, ihvertfall ikke når det gjelder ting jeg er glad i.
Men allerede da jeg nærmet meg Norlis skjønnlitterære avdeling, fikk jeg en tydelig, fysisk fornemmelse om at noe var alvorlig galt. Det virket rett og slett som om det var for mye luft i rommet, som om noen hadde skrudd opp en ventil og latt den stå åpen litt for lenge. Nå var det ikke luft det var mangel på, men bøker. Hyllene på Norli, som vanligvis pleide å være bugnende med deilig, fersk litteratur, liknet mer på matvarehyllene i land vi ikke liker å sammenlikne oss med, med andre ord var de merkelig tomme og nakne.

Bøkene sto ikke lenger med ryggen til, i kanskje tre, fire, fem, seks eksemplarer pr. tittel. Nei, nå stod de fleste med coveret vendt ut i butikken, glanende og ensomme i bare ett eller to eksemplarer pr. tittel. Og dét var de heldige bøkene, de mindre heldige var bare representert med ett eksemplarer, og noen, ja noen, de fantes ikke lenger.

Hva? Fantes ikke lenger???

Jeg husker, og dette står fremdeles meget klart for meg, hvordan en panikkangstliknende følelse begynte å gjøre seg gjeldene i meg. Jeg ble klam i hendene, jeg svettet under armene, jeg begynte å trippe rastløst rundt i lokalet. For ikke å vekke for stor mistanke, plukket jeg opp en tilfeldig valgt tittel (har glemt hvilken!) og begynte febrilsk å bla i denne boken, men klarte ikke å konsentrere meg om hva det sto i den, for alt jeg klarte å tenke på, var:

Boken min!

Den var ikke å finne. Tolv eksemplarer hadde lyst mot meg for bare et par måneder siden. Nå var det ingen igjen, og jeg tenkte for meg selv at årsaken sannsynligvis ikke skyldes ekstremkjøp de siste ukene og at lagrene hos forlagene var tomme, men at noe i systemet hadde sviktet meg. Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge jeg sto slik, det kan ha vært rundt fem minutter. Jeg bestemte meg så for å undersøke saken nærmere ved å spørre den vanligvis så hyggelige damen i avdelingen. Egentlig liker jeg ikke å spørre om min egen bok og om hvordan det går med den, det virker, for å si det forsiktig, litt selvopptatt. Men man er jo selvopptatt, skrek noe inni meg!

Så gikk jeg bort til henne og sa:

Du den boken min, du vet den, Autobahn heter den, du husker den sikkert, den lille boken med den gutten på forsiden, du vet, det lille mesterverket mitt som ja, kanskje ikke selger så godt, men som likevel er en veldig fin liten bok, jeg finner den ikke lenger! Må være en glipp, ikke sant, bare midlertidig, du vet, en liten sånn glipp som kan skje de beste en gang iblant! Skjønner du hva jeg mener? (Omtrent dette sa jeg, muligens i en betydelig kortere og mer konsis form. Kanskje bare: Unnskyld! Jeg finner ikke boken min, kan du hjelpe meg?)

Jeg kan huske at den hyggelige damen på Norli i et øyeblikk, et bitte bitte lite sekund, virket nervøs for at jeg sto der. Det varte ikke veldig lenge, men jeg fikk fornemmelsen av at hun ble nervøs, og jeg tror jeg vet hvorfor.

Det damen på Norli tenkte var nemlig: Å, nei! Å nei, å nei å nei å nei. En forfatter som ikke finner boken sin. Krise. En farlig situasjon. Tenk om han er voldelig da, ja kanskje han planlegger noe, et overfall. Å nei, å nei, å nei! Han er gal, jeg vet han er gal. En glipp, skal jeg si, bare en glipp.

Hun (damen på Norli) sa: Den har sannsynligvis gått på salg! Ja, du vet, den nye bokavtalen. 2. mai satte vi bøkene på salg vet du. 70%. Det er ikke noe hyggelig for oss heller!

Hun pekte på et bord i enden av rommet. Jeg hadde først ikke lagt merke til det, men sannelig, hun hadde jo rett!

Jeg fikk ikke frem ett ord.

Damen gikk for å sjekke på datamaskinen. Hun fant ett eksemplar. Resten returnerte vi til forlaget, tror jeg!

Ett eksemplar?! Returnert?!

Jeg styrtet bort til salgsbordet. Noen titler gjenkjente jeg umiddelbart, mange var bøker fra 2005, noen fra høsten 2005 også. Bøker som bare var noen få måneder gamle. Jeg gjenkjente et par, tre debutanter, men fant ikke min egen bok. Borte vekk, kanskje kjøpt likevel? Det siste eksemplaret? Hva nå?

Damen på Norli forklarte meg at det alt sammen skyldes den nye avtalen i bransjen. Jeg trodde selvfølgelig på henne, men la samtidig merke til at ikke alle bøker fra høsten 2005 var på salg eller borte fra hyllene. Ikke alle debutanter heller, men jeg var søkk borte, min bok var ikke der. Hvorfor?

Noe svar fikk jeg ikke da. Jeg våget heller ikke å bestille et eksemplar av min egen bok, bare for så å ikke avhente den, og dermed håpe at den ville bli plassert i hyllen etterpå.

Jeg våget ikke.

Men senere på dagen tok jeg med et av mine egne eksemplarer av boken til en mann ved navn Morten M. Jeg slo opp adressen hans i telefonkatalogen. Han satt hjemme ved middagsbordet sitt da jeg ankom huset hans. Jeg listet meg inn bakdøren og snek meg inn i gangen der jeg kunne se Morten M. sitte ved bordet sitt, der han åt en stor feit gris. Jeg ble rasende!

Jeg tok opp boken fra en grønn plastpose jeg hadde i hånden. Jeg løp mot bordet der denne feite eksministeren satt og åt, jeg løftet boken opp som et skjold foran meg, kastet meg over eksministerens ekle kropp, begynte å rive og slite i klærne hans, tok boken, begynte å stappe boken ned i kjeften på denne eksministeren, trykke og stappe, det seige ekle bokpapiret ned i kjeften på denne fyren, denne tullebukken, trykke og stappe boken ned i kjeften på denne tåpelige eksministeren, med den like så tåpelige bokavtalen, og jeg tenkte for meg selv at litteraturen alltid vinner over livet, særlig over politikken, og jeg ser lyst på fremtiden, jeg ser lyst på den dag da alle forfattere i alle norske byer og tettsteder tar bøkene sine, de små og store bøkene sine, og begynner å stappe og presse dem ned i kjeftene til alle politikere og andre byråkratiske kulturarbeidere, tar bøkene i hendene og bruker dem som våpen mot all denne tåpeligheten, denne elendigheten, mot denne skammen, og dette er hva jeg ser, og dette er hva som vil skje!

Amen.

Gratulerer

I morgen er det 17. mai og jeg benytter dagen i dag til å gratulere alle Jung-leserne med dagen. 17. mai er dagen alle vokser fra, men som vi stadig vekk blir trukket tilbake til, enten vi vil eller ikke, når man får barn, familie, og man må gå i tog, bære faner, kjøpe is, pølser, tørke bort ketchup-søl på kjolen. Fra jeg var seks til jeg ble 16 år, var 17. mai-dagen fastlagt og bestemt i hjembygda Feios: Jeg sto opp i åttetiden, spiste frokost med mine foreldre (jeg er enebarn), dusjet, kledde på meg korpsuniformen (sorte sko, sorte sokker, grå bukse, hvit skjorte, sort slips, mørkeblå jakke, mørkeblå lue), før jeg måtte teste instrumentet mitt. De første årene holdt jeg meg til baryton, men etter hvert, da en av de eldre korpsmedlemmene sluttet, måtte jeg ta over tubaen. Jeg kjenner at jeg savner litt å kunne holde rundt dette kalde, store instrumentet, som laget så høy lyd, og som stadig vekk måtte renskes, holdes ren, pusses. Jeg savner også det lille 17. mai-toget, med maksimum 200 stykker, der korpset utgjorde størstedelen. Vi gikk den korte strekningen fra butikken (kalt "Bui") og til skolen (tidligere Fedje skole, nå Feios skole). På grusbanen foregikk alle aktivitetene: 60 meteren, som egentlig bare var 40 meter, der man fikk epler. Pilkasting, ball på boks, is- og pølsesalg og tale. Litt lenger borte, i enden av grusbanen, ble det holdt hestesko-konkurransen. Der deltok alle de voksne. Jeg husker det var stas å få delta da jeg ble litt eldre. Men god ble jeg aldri.

Det er litt annerledes å feire 17. mai i Oslo. Det lille toget er borte. Ingen løper 60 meter. Ingen kaster hestesko. Alle går bare rundt og vinker til Kongen. Det finnes tusenvis av andre som spiller tuba, og folk samler seg på Kuba. Men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg til en lang 17. mai-frokost. Jeg gleder med til å gå litt rundt i byen og se på folkelivet, på alle bunadene. Jeg gleder meg til å grille i en park (hvis været er fint). Og jeg gleder meg til å høre om noen synger nasjonalsange på Urdu.

lørdag, mai 13, 2006

Horats, Ovid, Brel og Bebe



Aiaiaiaiai. Mappen skal leveres inn på mandag, og i den skal det ligge to vakre, skinnende fullendte oppgaver om antikk litteratur. Jeg skal liksom tenke Ovid og Horats, men alt jeg klarer å tenke på er faktisk Jaques Brel. Det er litt rart, da. Horats sa noe om dikterens makt. Ovid sa så mye rart. Brel sa at talent er 10 % medfødt og 90 & hardt arbeid. Jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Om mindre enn to timer skal jeg ta toget til en feiende flott bursdagsfeiring, og på den tiden skal jeg klare å konsumere asparges, hollandaise-saus og litt champagne, legge på mine vanlige to tonn sminke og kle meg akkurat litt for pent til at jeg føler meg vel.

Det rare er at jeg har det ganske fint, tross stresset. Å jobbe med tekster som er flere tusen år gamle gir meg en følelse av... ærefrykt. Tenk at dette ble skrevet for så vanvittig lenge siden, og så sitter jeg med det her i dag. Og jeg synes virkelig Horats er kul. Ovid virker morsom, men Horats, vel, det er en fyr jeg gjerne skulle vært på fest med.

Og forresten har Horats skrevet om å sile vinen, for det gjorde man på den tiden. Hvor kult er ikke det! At vi, slipper, altså. Tenk å alltid måtte sile vinen før man drakk den.

Dessuten blir jeg så glad av god musikk. Jeg har endelig fått tak i en sang jeg ble forelsket i mens jeg bodde i Spania sist høst. Den er vel en tre år gammel, og har en skikkelig trist tekst, men den er så bra og full av energi at.. at jeg har den på repeat, faktisk, og har hatt den på repeat i i hvert fall en halvtime. Den heter "Malo" og er med en dame som kaller seg Bebe. Kan skaffes på de fleste musikknetthandelbutikkene. På MSN music for bare åtte kroner, blant annet. Hasta luego-

fredag, mai 05, 2006

Hva har lyrikken gjort galt?

I går avslørte NRK at Norsk Kulturråd har sendt e-post til norske forlag med forslag om å halvere innkjøp av norske lyrikkutgivelser, fordi det lånes for lite av dem på norske bibliotek. I dagens Klassekampen har konsulent Knut Oterholm ved Deichmanske bibliotek et godt poeng: All lesning av lyrikkbøker på bibliotek blir ikke registrert: "– Jeg syns det blir feil å legge utlånstall grunn for kulturpolitikk. Særlig utlånstall for lyrikk, da disse ikke fanger opp bruken av lyrikken på biblioteket. Dikt blir også lest på lesesalen, ved bordene, og satt tilbake på hylla.", sier han til Klassekampens journalist Nils-Øivind Haagensen, som forøvrig er en av Norges fremst lyrikere, og som forøvrig selv uttalte seg om saken i NRK i går (rolleblanding, tja, men det er vel ikke poenget her). Derimot kommer Knut Oterholm med et godt poeng. Lyrikk blir nemlig lest, men sjelden registrert. Det finnes flere nettsider på nettet som formilder poesi, deriblant Jung.no og Nypoesi.net. Å lese diktbøker, er annerledes enn å lese romaner. Man kan løfte en diktbok ut av hyllen, lese noen dikt, og legge den tilbake, og likevel få en flott leseropplevelse. Med en roman må man lese hele boken. Derfor må man låne romaner, men ikke alltid nødvendigvis lyrikkbøker; den kan man få mye glede ut av på noen få timer, ja, mindre.

Først og fremst høres Norsk Kulturråds forslag helt talentløst ut. Hvordan skal det bli mulig å utgi lyrikk i dag, hvis ikke forlagene har mulighet til å få dem innkjøpt av Staten? Ved å halvere innkjøpsantallet fra 1000 til 500, er jeg stygt redd for at det også vil halvere norske lyrikkutgivelser. Og jeg er samtidig redd for at det er de eksperimentelle og spennende diktbøkene som blir ofret, og ikke de trygge, gammelmodige og "sikre" bøkene. Norsk Kulturråd forslag er nesten latterlig dårlig. Man skulle trodd at Valgerd Svarstad Haugland fremdeles var kulturminister og gitt denne ordenen direkte til rådet (som da hun ikke visste at forfattere tjente så lite som de gjorde, men ba dem heller å utgi flere bøker i året, uten å vite at innkjøpsordningen bare tillot én prosabok-utgivelse per forfatter i året, samtidig som det er helt ufattelig å ta så lett på forfatteryrket, at man liksom bare kan pøse ut bøker i vilden sky).

Blogg om blogg

Fikk nettopp en hyggelig epost om at de som har ventet på Ellisiv Lindkvists blogg nå er bønnhørte. Selv om bloggen er fersk, har hun allerede rukket å publisere et stykke eminent kortprosa.

Morten Wintervolds medskyldige, Farten Summervold, har hatt en blogg gående relativt lenge nå. Der får leseren servert meninger som er mistenkelig like de Wintervold har når han er på fest. Men hvem er jeg til å dømme, som det heter.

Jeg gikk sammen med begge to i Tromsø, på forfatterstudiets første fordypningsemne der. Jeg må si at jeg aldri har sett så mye alkohol bli konsumert på én gang som i de helgene vi hadde samling, kanskje bortsett fra på kysten av Finnmark da jeg var ung, liksom, og da var drikken mer rosa enn rød, for å si det sånn.

Men nå er det natt, og nettmesteren vår har akkurat publisert et nytt, supert Jung-nummer selv om han er i Roma. I den anledning synes det er på sin plass å gratulere Jørn Berget - han vant Damms diktkonkurranse nå nylig. Berget skriver dikt så gode at de får det til å knake selv i de best laftede tømmerhus.

torsdag, mai 04, 2006

sorokin-intervju

nylig kom jeg over et intervju med den russiske forfatteren vladimir sorokin. det som slo meg med intervjuet var ikke hvor bra det var, men snarere intervjuets (særdeles irriterende) sjarm.
jung-blogg har her gleden av å publisere et utvalg av sorokins utdypende svar:


1. formodentlig

2. ja, naturligvis

3. altså, ikke i litteraturen, men i livet

4. oppfinnelser

5. jeg er ingen tilhenger av freud

6. nei, sannsynligvis ikke

7. jeg tror ikke det

8. hver maskin er sterkene enn han

9. det mente jeg ikke bokstavelig talt

10. nei, jeg poserer ikke. jeg stiller meg faktisk disse spørsmålene ofte.

onsdag, mai 03, 2006

Mer kulturbeite


I dag er den store nyheten at Per Petterson har vunnet prisen for beste utenlandske oversatte roman i Storbritannia. Fabuløst! Den sjenerte hovedpersonen var sjarmerende tilbaketrukket. Det var "Ut og stjæle hester" han fikk prisen for (selvsagt). Må huske å skryte til svigermor om det, hun fikk den som lydbok for en stund siden.

Det er så fint med lydbøker til mennesker som blir eldre og får dårligere syn. Svigermor fikk CD-spiller slik at hun skulle kunne høre på lydbøkene, og nå har hun fått DVD-spiller sånn at hun skal få myse på de gamle klassiker-filmene med Clark Gable etc. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme med bestemoren min, men der i gården hjelper det nok ikke med ny CD-spiller. Hun har glemt hvordan man bruker en kassettspiller, og det er bare så vidt hun ser på-knappen til radioen. Alt som er igjen er å ringe henne og fortelle røverhistorier. Dem har jeg heldigvis mange av.

Dagens ikke-litterære nettips er: The mobster. Når man er sliten i hodet av all den vidløftige litteraturen man lefler med, kan man ta en liten pause og leke mafia. Skadababi, skadababa.