onsdag, august 23, 2006

Utlendighet. Ça, alors!

Jeg har reist i utlendighet. Medlemmer av redaksjonen har bedrevet utlendighet så lenge jeg har vært med, og det er ikke engang mer enn... fire år, tror jeg. Jeg har reist mye før, jeg har sittet på strender og caféer og i parker og båter og bedrevet korrektur forholdsvis ofte, men nå skal jeg være utlending helt frem til jul. I et strekk, liksom, og det er da man kommer i utlendigheten. Utlendigheten er en fin lendighet, men det blir jo slik at man overstimuleres på noen punkter, og understimuleres på andre. Jeg blir for eksempel overstimulert på:

* Østers
* Champagne
* Cidre (brut, selvsagt)
* Dårlige sanitærforhold
* Dårlig isolerte vegger, tak og gulv
* Marokkanere, malinesere og andre -anere
* Salater i diverse varianter
* Treretters lunsjer for tre euro
* Merkelige lokalaviser
* Radionyheter som handler om innvandrere uten papirer, hvem som skal bli sosialistparties kandidat til valget neste år, om Frankrike eller Italia skal lede FN-styrken i Libanon, at mirabelle-plommene er kommet - og at det er ekstra få av dem i år

Jeg blir understimulert på disse områdene:

* Matpakke
* Søvn
* Dyne
* Røykfrie områder
* Grovt brød
* Godt vann fra springen
* Samer (men her er en kvæn som er skikkelig hyggelig)
* Radionyheter som handler om at gjengledere blir skutt i Oslo, at en mann onanerte foran elever og rektor, at man bør forberede seg på strømsjokk [elektrosjokk til folket, liksom?] og at norsk elgsenter står uten norsk elg, og dermed må åpne med en dopet, svensk elg. (Fritt etter p4.no og nrk.no.)

Ingen av disse under- og overstimuleringspunktene er nødvendigvs av et onde eller det gode. Det er det man gjør det til, som jeg, som nordmann, automatisk tenker. (Det finnes ikke dårlig vær i Norge, bare dårlige klær. Her nede har jeg imidlertid allerede begynt å fryse kattunger på meg om natten.) Det er i hvert fall bra at jeg ikke har begynt å gråte av hjemlengsel ennå, etter som jeg bare har vært her i en uke. Jeg tenker at jeg kan begynne å lengte hjem når jeg ikke har flere penger igjen, og må spise nudler. Som blir for salte fordi jeg stadig gråter i dem.

Men altså. Jeg studerer i Frankrike, og her er et kontor med såkalt fransk-norsk samarbeid, noe som fordrer en bokhylle med norske bøker. Derav flere forfryktelig morsomme:

* Ernest Mandel: "Seinkapitalismen. Et standardverk av en av de ledende marxistiske økonomer i Vest-Europa."
* Eleanor H. Porter: "Polyanna"
* Louis Masterson: "Dødsklokkene" (Morgan Kane) og
* Louis Masterson: "Den siste jakten" (også Morgan Kane).

Jeg vurderer faktisk seriøst å lese Polyanna igjen. Jeg har et lønnlig håp om at jeg kan bli et bedre menneske av det. Jeg må bare spise mer østers først. Og drikke litt mer champagne, selfølgelig. Au revoir-

2 Comments:

At 23 august, 2006 17:12, Anonymous Anonym said...

det er vel bare sånn det skal være i et moderne samfunn. kvinnene reiser ut. mennene sitter igjen og venter.

 
At 18 mars, 2010 05:00, Anonymous Anonym said...

veldig interessant, takk

 

Legg inn en kommentar

Links to this post:

Opprett en link

<< Home