Stamsund internasjonale teaterfestival

Jeg drog opp til Stamsund for en uke siden og møtte noen jeg gikk på forfatterstudiets fordypningsemne i Tromsø med. Nordnorsk Forfatterlag har en helt herlig... hytte? Kabin? Et skur? Et slott? En helt herlig ting med vegger og gulv og senger som de leier ut til medlemmene sine. Håper det ikke var hemmelig, forresten. Nei, det tror jeg ikke. Skrivestua, kalles det. Stamsund er siste stopp med Hurtigruten før Vestfjorden brer bølgene sine rundt en og frakter en til Bodø. Lite sted, veldig hyggelig, sånn Lofoten-pent som Lofoten-steder er.

Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å reise dit for å treffe gamle klassekompiser. Så tenkte jeg at jeg jo burde se noen forestillinger når jeg tilfeldigvis var på et sted med festival. Men så! Badabambadabim! Ble jeg slått til jorden, mer eller mindre bokstavlig, av 1) sexy teatermennesker (det sier seg selv) 2) gode forestillinger (første gang jeg har grått en skvett fordi jeg er blitt så rørt av en forestilling) 3) rødvin (herregud, det var en internasjonal teaterfestival) og 4) tørrfisk. Nam! God tørrfisk.

Jeg har to klare favoritter, Knuckles og Deathdance. Det var Deathdance som rørte meg til tårer, men Knuckles var så morsomt at jeg trodde jeg skulle le på meg brokk, få kjeven av ledd og/eller bli drept av flyvende rekvisittbiter. Hele forestillingen var nemlig et koreografert barslagsmål. Gjisøs Kraistøs det var artig. De avsluttet selvsagt med å knuse alt som fantes på scenen. Etterpå gikk de ut på bar og festet og røkte. Det har jeg aldri sett dansere gjøre før.

A propos dansere - her er da et nytt poeng. Begge de beste forestillingene (subjektiv mening) var danseteater. Jeg har aldri vært utrolig interessert i teater (selv om jeg faktisk både skrev for teater og jobbet med et som inspisient i min pure ungdom - det har liksom alltid vært det skrevne ordet som har gitt meg det lille ekstra) - og jeg har i hvert fall aldri vært spesielt interessert i danseteater. Jeg så en gang en helt syk danseteaterforestilling i Helsinki; de få ordene de kom med var selvsagt på finsk, ellers drev de nå bare og trampet rundt. Dette var derimot helt annerledes. Aiaiaiai. Qué profondidad.

For å gjøre reklamen komplett (det blir i så fall reklame for neste år, siden dette årets festival akkurat er ferdig) er nettadressen til festivalen http://www.stamsund-internasjonale.no/. Knuckles ble laget av Movement theatre, Deathdance ble laget av Teatro Inerzia.

Hjemreisen ble ekstra fin fordi det kom for mye tåke på Leknes flyplass til at flyet kunne lande. Akkurat som på Magerøya, jo! Hjemlengsel. Siden vi dermed ikke ville rekke flyene vi skulle ha videre fra Bodø, ble alle skysset i en buss tilbake til Stamsund. Derfra tok vi Hurtigruten til Bodø, overnattet og prøvde igjen neste dag - som altså er i dag. Fra åtte grader og tåke til sol og nesten tredve grader. Savnet sliter i meg allerede. Jeg skulle ønske hver dag var en festivaldag.

Streik. Streik, streik, streik. Angst. Streik.

Aiaiaiaiaiaiai! Hva slags morgen er en morgen uten Kulturbeitet? Hvordan lever man egentlig uten p2? Hva hører man på? I ren desperasjon har jeg prøvd 1) kanal24 på soveromsradioen og 2) p4 på kjøkkenradioen (radioen på det ordentlige anlegget i stuen har jeg fremdeles på p2, men det er fordi da jeg prøvde å skifte kanal der ble jeg så overmannet av akutt sorg at jeg ikke klarte å røre fingrene, det eneste som bevegde seg på kroppen min var tårene som spratt ut av hodet, og alt jeg kunne gjøre var å sette meg på puffen (som ble kjøpt i Marokko for noen år siden, og der heter den selvsagt "pouf", og det synes jeg er litt fint) og høre på en Schumann-konsert. Som var fin, bevares, men som jo erstattet et helt annet program, og det er det som er poenget: Hvordan lever man? Hvordan eksisterer man? Hvordan får man til å utføre sine daglige gjøremål uten de vante stemmene som oppmuntring? Hva er vitsen med å stå opp, å slite sin knirkende kropp ut av sengen etter for lite søvn, å vekke sin stedatter som er enda trøttere, å dekke på bordet og prøve å treffe riktig hull med brødskiven - hvis man ikke har de velmodulerte stemmene fulle av tørrvidd fra p2 til å akkompagnere seg? Hvem skal nå gi meg dagens melodi? Hvem skal gi meg råd, om ikke rådet fra Radioselskapet? Hvem skal fortelle meg siste nytt om forfattere som kjefter på hverandre og hvorfor billedkunstnere på 83 år lager bedre kunst når de har dameklær på? Jeg bare spør. Jeg har nå forsøkt kanal24 og p4. Jeg kan forsikre almennheten om at det ikke funker. "I turn to you" med Melanie C gir meg ikke den samme tilfredsstillelsen som fado med Mariza. Årets Idol-låt vekker meg ikke mykt og pent slik en Bach-suite gjør. Hilfe! Min foreløpige løsning er å rømme landet. Jeg må innrømme at jeg pleier å høre på p2 på nettradio i utlandet, men det blir nok likevel lettere å være uten p2 i Italia.

Sukk.

Jeg kommer til å savne Hallo i uken på lørdag. Intenst.