Paris-poesi

Jeg var i Paris for et par dager siden. På vei fra en restaurant ved Garde de Lyon til hotellet stod en middelaldrende mann på fortauet og prøvde å stoppe forbipasserende. Han var ustelt, men hadde dress. Jeg gikk rett forbi, kynisk som det hender at jeg blir. Mannen min sa: - Annie? Jeg tror han sier at han vil gi oss poesi! Vi stoppet og gikk tilbake. - Jeg vil gjerne gi dere et dikt, sa han. - Vi vil gjerne høre et dikt, sa jeg. - Å, takk og pris! sa han. - Jeg har prøvd å stoppe så mange mennesker her, men alle tror jeg vil ha penger, og ingen vil høre dikt! Han var på gråten. Han var ganske full, men han snakket uten å snøvle. Han hadde en ølboks i den ene hånden, og selv om han ikke hadde slips på, så stod ikke boksen i stil til dressen.

Han leste opp et vakkert dikt; jeg simultanoversatte til min mann og barna hans, som ikke snakker mye fransk. Vi var alle enige om at det var et nydelig dikt. Så sa han at han hadde et til, og det ville vi også gjerne høre, og det var like fint. Mannen min sa at jeg kanskje burde se etter noe penger, så jeg rotet rundt i vesken. - Hva leter du etter? spurte poesipariseren. - Skal du skrive dette ned? Og jeg skjønte at det ville være så feil, så feil å gi ham penger.

- Har dere kanskje et dikt også? spurte han. Det hadde vi egentlig ikke, men jeg siterte det første verset av Percy Bysshe Shelleys "Good night" - det eneste diktet jeg kan utenat, og det kan jeg bare på originalspråket, som er ganske gammel engelsk. - Det var fint, sa poesipariseren, og nikket tilgjort ettertenksomt, men jeg så at han syntes at det ikke kom opp mot de han hadde sitert. Og det var jo sant.

Så sa vi god natt, og fire nordmenn trasket videre til hotellet sitt, skjelvne av takknemlighet. Jeg husker bare én setning av de to diktene han gav oss:
En vinge drar mot himmelen
Den andre blir her