I ansiktet ditt, Ørjasæter*

Elin Ørjasæter skrev nettopp om serieromaner i Dagbladet. Hun mener at serieforfatter skriver bøker om ting kvinner liker å lese om, og at menn ikke forstår viktigheten av gravide 16-åringer. Menn liker bedre å lese bøker om spionasje og bæsjoppkast, for menns humor trigges av ydmykelse, mens kvinner har medfølelse.

Haha! Denne Ørjasæter er kanskje den sprøeste dama jeg vet om. Jeg utnevner henne herved til å inneha et tredje kjønn; nemlig speisa-kjønnet. Hvis det fungerer slik at inn- eller utovertiss definerer hva slags vold man liker å lese om, da... tja. Ja, hva da?

Nei, dette gidder jeg ikke. Noen må snart gi meg lov til å opprette en egen stat, for jeg holder ikke ut denne kollektive lavpannetheten. Serieromaner er dritt fordi språket er dritt, det er ikke mer komplisert enn dét. I følge Ørjasæter er Erlend Loes barndomshelt Alistair McLean. I følge moi skriver McLean som ei full ku. Ørjasæter påstår at Frid Ingulstad skriver greit, men klisjéfylt. Jeg repeterer: Full ku. Og nasjonalheltinnen Margit Sandemo skriver som ei spida ku.

Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover.

Visse forfattere er ikke med i Forfatterforeningen fordi visse forfattere skriver dårlig. Folk som ikke pleier å lese velskrevne bøker merker ikke at visse forfattere skriver dårlig, og det er helt greit. Jeg skal ikke ta fra dem bøkene deres, og de kan også få lov til å beholde Skavlan, Rudberg, Puppe-Alexandra, eller hva de nå heter, alle sammen. De skal få nyte sin kultur i fred.

Samtidig forventer jeg at ingen presser inn en P4-fjåm i noen av mine P2-programmer, jeg krever retten til å ikke se på fjernsyn i det hele tatt og jeg synes faktisk det er revnende likegyldig om temaet er incestuøs voldtekt, en mann som går rundt i leiligheten sin og tenker på en telefon, lyddempede pistoler i Russland, rare mennesker i Alexandria for nesten hundre år siden, en tiåring som vil kjøre metro i Paris, hvitløk og safirer, å være amerikansk journalist i en utenlandsk borgerkrig eller bæsjoppkast i munnvikene.

Jeg bryr meg bare om noe er godt skrevet.

* Dette er ikke uttrykk for en felles redaksjonell mening!