SuKulTur

Jaja, man begynner vel å bli senil. Kjæresten min snakket om noe som het SuKulTur fordi han hadde vært og reist et eller annet sted, sikkert Tyskland, og så tok han dette bildet, og det hadde altså noe med litteratur å gjøre. Jeg husker det var interessant, men jeg husker ikke hvorfor. Men... det er et fint bilde!?

I ansiktet ditt, Ørjasæter*

Elin Ørjasæter skrev nettopp om serieromaner i Dagbladet. Hun mener at serieforfatter skriver bøker om ting kvinner liker å lese om, og at menn ikke forstår viktigheten av gravide 16-åringer. Menn liker bedre å lese bøker om spionasje og bæsjoppkast, for menns humor trigges av ydmykelse, mens kvinner har medfølelse.

Haha! Denne Ørjasæter er kanskje den sprøeste dama jeg vet om. Jeg utnevner henne herved til å inneha et tredje kjønn; nemlig speisa-kjønnet. Hvis det fungerer slik at inn- eller utovertiss definerer hva slags vold man liker å lese om, da... tja. Ja, hva da?

Nei, dette gidder jeg ikke. Noen må snart gi meg lov til å opprette en egen stat, for jeg holder ikke ut denne kollektive lavpannetheten. Serieromaner er dritt fordi språket er dritt, det er ikke mer komplisert enn dét. I følge Ørjasæter er Erlend Loes barndomshelt Alistair McLean. I følge moi skriver McLean som ei full ku. Ørjasæter påstår at Frid Ingulstad skriver greit, men klisjéfylt. Jeg repeterer: Full ku. Og nasjonalheltinnen Margit Sandemo skriver som ei spida ku.

Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover.

Visse forfattere er ikke med i Forfatterforeningen fordi visse forfattere skriver dårlig. Folk som ikke pleier å lese velskrevne bøker merker ikke at visse forfattere skriver dårlig, og det er helt greit. Jeg skal ikke ta fra dem bøkene deres, og de kan også få lov til å beholde Skavlan, Rudberg, Puppe-Alexandra, eller hva de nå heter, alle sammen. De skal få nyte sin kultur i fred.

Samtidig forventer jeg at ingen presser inn en P4-fjåm i noen av mine P2-programmer, jeg krever retten til å ikke se på fjernsyn i det hele tatt og jeg synes faktisk det er revnende likegyldig om temaet er incestuøs voldtekt, en mann som går rundt i leiligheten sin og tenker på en telefon, lyddempede pistoler i Russland, rare mennesker i Alexandria for nesten hundre år siden, en tiåring som vil kjøre metro i Paris, hvitløk og safirer, å være amerikansk journalist i en utenlandsk borgerkrig eller bæsjoppkast i munnvikene.

Jeg bryr meg bare om noe er godt skrevet.

* Dette er ikke uttrykk for en felles redaksjonell mening!

Dagens litterære skatt

... er Raymond Queneau. Hans ouliposke hellighet er kjent for mye rart, men noe av det jeg liker best, er hans Exercices de style, der samme historie er fortalt på 99 forskjellige måter.

Jeg fant nettopp noen av stykkene på norsk. Jippi! I Ragnar Hovlands oversettelse kommer faktisk Queneau til sin rett. Med fare for å bli saksøkt og/eller det som verre er, gjengir jeg under noen av stykkene. For å lese resten, trykk på Stiløvingar.


Stiløvingar av Raymond Queneau
Til norsk vedRagnar Hovland

NOTAT
S-bussen i rushtida. Ein fyr på rundt 26, filthatt med snor i staden for hatteband, altfor lang hals, som om nokon skulle ha dradd i den. Folk går av. Fyren det er snakk om irriterer seg over ein sidemann. Han skuldar han for å støyte borti han kvar gong nokon går forbi. Ein sutrande tone som skal verke hissig. Då han får auge på ein ledig plass, kastar han seg over den.

To timar seinare møter eg han på Cour de Rome, framfor Saint-Lazare-stasjonen. Han er saman med ein kamerat som seier: "Du burde få sydd på ein ekstra knapp i frakken din." Han viser han kor (i halsen) og kvifor.

METAFORISK
I dagens sentrum, slengt inn i denne stimen av reisande sardiner i ein bille med kvitt panser, var det ein kylling med stor, ribba hals som leverte ein harang til ein av dei, som såg fredeleg ut, og språket hans, fuktig av protest, falda seg ut mot himmelen. Dregen mot eit tomrom styrta fugleungen så mot det.

I ein trist byørken såg eg han att same dag idet arrogansen hans fekk så frakken passa på grunn av ein eller annan knapp.

FORRETNINGSBREV
Jeg har herved æren av å informere Dem om følgende hendelser som jeg var et såvel upartisk som skrekkslagent vitne til.

I dag, rundt klokken tolv, befant jeg meg på plattformen på en buss på vei opp Courcelles-gaten i retning Place Champerret. Den nevnte bussen var full, ja mer enn full, ville jeg nesten si, da konduktøren hadde tillatt å overskride høyeste passasjerantall uten gyldig grunn og tilskyndet av en overdreven hjertegodhet som fikk ham til å overtre reglementet, noe som følgelig nærmer seg lemfeldighet. På hvert stoppested forårsaket bevegelsene til av- og påstigende passasjerer en viss dytting, noe som førte til at en av passasjerene protesterte, men ikke uten en viss tilbakeholdenhet. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at han gikk for å sette seg så snart dette syntes mulig.

Jeg vil gi denne korte redegjørelsen følgende tilføyelse: jeg kom litt senere til å legge merke til denne passasjeren i følge med en person jeg ikke klarte å identifisere. Den livlige konversasjonen de deltok i syntes å dreie seg om spørsmål av estetisk karakter.

På dette grunnlag ber jeg Dem om å indikere de konsekvenser jeg må trekke av disse hendelser og hvilken holdning De deretter mener jeg bør innta når det gjelder min fremtidige livsførsel.

Idet jeg imøteser Deres svar, forsikrer jeg Dem om min høye aktelse.

PARECHESIS
På den butte tribunen på ein buss som bukserte oss i buken sin opp bulevarden mot eit bustadområde ute i bushen, stod det ein rabulist av ein buse utan ibuande nimbus og med bulkete hovudplagg og buste ut mot ein annan busspassasjer som butta imot: "Bulemiske bukk! Du skulle hatt i bukseræva!" Og andre tabuord. Deretter sburta han avstad til ein bulkete taburett og sette seg med bulder og brak.

Seinare - bums - ved ei diger bule gjekk han med ein annan bustemikkel som stibulerte: "Di burugle! Du må butte ein annan plass denne forbulte buttonen i bunaden!"

GASTRONOMISK
Etter ei gratinert venting under ei steikande sol, steig eg endeleg inn i ein pistasjegrøn buss der gjestene myldra som makkar i ein overmogen ost. I denne flokken med nudlar la eg merke til ei fyrstikk med ein hals så lang som ein brødlaus dag og ein pai på hovudet med ein slags smørskjerarstreng rundt. Denne stuten gav seg til å koke fordi ein suppegjøk krydra hønseføtene hans. Men han slutta snart med å ause av seg godsaker, for å helle seg over i ei form som var blitt ledig.

Eg var i ferd med å fordøye bussturen tilbake, då eg framfor kafeteriaen på Saint-Lazare-stasjonen, fekk sjå igjen suppetrynet mitt saman med ein pudding som var litt rå på grunn av måten han var tillaga på. Den andre var heilt tomat.

Badabim!

Vi hadde kombinert redaksjonsmøte og feiring i kveld. Et redaksjonsmedlem har fått en flott pris, men han har nektet oss å skrive om det på jung.no, så jeg skal prøve å ikke tråkke på de ømme kunstnertærne hans nå. Men, altså, det var veldig hyggelig. For én gangs skyld kunne jeg ikke bli den som konsumerte mest alkohol til siste slutt, men Brynjulf klarte likevel å trylle frem gode cava-flasker som jeg, mysteriøst nok, klarte å tømme selv om det føltes som jeg bare så på dem. Gabba-gabba-hey (jeg klarer bare å tenke på Ramones når jeg tenker på Gabriel; han kaller seg nemlig Gagga) ble visst raskt litt sliten og stille, stakkar. Marco brukte fire digresjoner og sytten leddsetninger for hver halvferdige historie han fortalte, Brynjulf og Helle var så forelskede* at man fikk eggstokkrykninger av det, Ronny fortalte om sine døde, alkoholisete, tvekjønnede og flerkulturelle slektninger som hadde gått under jorden i flere år, for så å gjenoppstå på NRK, der de hadde hammen til en kanadisk kvinne med rare tomler. Og Maria! Som av mer eller mindre masochistiske grunner har funnet ut at Ronny er mannen i hennes liv, var åtte måneder på vei og så ut som hun skulle spytte ut et halvt fotballag når som helst. Likevel var hun selvsagt betagende klok og vakker; hun sa ikke mye, med det hun sa, var det umulig å ikke si seg enig i - i hvert fall ikke med portugisisk aksent ispedd brønnøyværing.

Vi snakket også om fremtiden til Jung Forlag. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye. Jeg håper og tror at det fremtidige produktet deres, våre bidragsytere og lesere, - og vårt - kommer til å bli like bra, og kanskje enda bedre, enn det har vært. Jeg er i hvert fall parat til å tjene litteraturen.

God, påskelig hilsen fra
litteraturkamerat Annie


* forelsket eller forelskede? Har slått det opp på sprakradet.no, og erkjent at det sannsynligvis er teit å si "forelskede" - men likevel ikke direkte galt.

To offend the French, fondle a slice of cheese

Et visst redaksjonsmedlem har reist hjem fra Frankrike for denne gangen, bare for å utsette seg for en ulykke og bli enøyd. The horror! Jeg kan virkelig ikke bli blind, altså. Jeg fikk lånt familiens eneste lydbok hos svigermor, Per Pettersons Ut å stjæle hester, men når man er vant til å lese fire ting samtidig som man lager middag og hører på radio, blir det en sann lidelse å ligge på sofaen i en mørk stue og bare høre.

Radioen er et kapittel i seg selv. Jeg har tidligere lovprist Kulturbeitets blotte eksistens. Mmmmmhm. KULTURBEITET FINNES IKKE LENGER. Jeg skal skrive til p2 straks øyet mitt gir meg tillatelse til det. Kort sagt er dette dråpen som får meg til å skjønne at jeg ikke er ønsket i dette landet; jeg får større og større vanskeligheter med å se hva som skal holde meg igjen her. Jeg føler meg sviktet og forrådt.

Kulturnytt fra ytlandet? En stund før jeg drog, skrev franske Elle (som er ukentlig, mer nyhetsfokusert og mer seriøs enn den norske utgaven) om Kjetil Bjørnstad. Og mine franske venninner visste med ett noe om norsk kultur. Mine franske arbeiderkompiser, som når ikke jeg var i nærheten lurte seg til å høre på den nedrigste, kvalmeste teknoen som finnes, har etter Nils Petter Molvær-konsert akseptert at jazz er en bra ting.

Til slutt: I dag fikk jeg tilsendt en herlig peker til Daily Telegraph. Morsomt!

Så var det i boks

Nordahl & eftf. 3& 4 er sluppet og flyr i vinden, sia fredag kveld, da vi hadde lansering på Frie Kunster. Jeg er overraska over oppmøtet, veldig morsomt at så mange kom, etter at slippet ble flytta fra Spasibar i huj og hast. Jungeltelegrafen fungerer altså, og det ble en lun og trivelig kveld. Et eksemplar av arten retrogardister (døpt dronter i indre kretser) forsøkte å danse med meg, men greide dårlig å overføre sin uttalte opptatthet av metrikk, mønstre, takt & rytme, til føttenes domene. Språk og kropp er derfor kanskje ikke ett, sjøl om mange måtte mene det.

Hva har skjedd? Vi selger mange flere eksemplarer av tidsskriftet enn før, gikk tomme i løpet av kvelden og måtte ut og hente flere. Og Frie Kunster gikk tomme for øl. Med andre ord en suksess. Lille Jung-maskot Alma (4 mnd) overvar seansen med interesse og verdighet, og var, som den yngste, selvfølgelig også den peneste blant publikum. Jeg tror den eldste der må ha vært Jan Erik Vold, så vi har bra spenn i målgruppas alder. Man kan altså verken være for ung eller for gammel til å ha glede og utbytte av Nordahl.

Ikke noe litteraert under solen

Bare den foelelsen man av og til faar. At man har et merkelig liv. At det er blitt november, at solen skinner og det er femten grader ute. Bak hvert hjoerne venter en brannmann, en bonde og en dj paa aa spandere et glass. Det bor en norsk laererstudine i hver eneste mobiltelefon. Dessuten - som om ikke dette var nok - sier endene i Frankrike "coin-coin" i stedet for "kvekk-kvekk". Paa fransk betyr ordet "coin" ogsaa "hjoerne". Akkurat den foelelsen. Av aa binde sammen ting som er annet steds fra.