I ansiktet ditt, Ørjasæter*

Elin Ørjasæter skrev nettopp om serieromaner i Dagbladet. Hun mener at serieforfatter skriver bøker om ting kvinner liker å lese om, og at menn ikke forstår viktigheten av gravide 16-åringer. Menn liker bedre å lese bøker om spionasje og bæsjoppkast, for menns humor trigges av ydmykelse, mens kvinner har medfølelse.

Haha! Denne Ørjasæter er kanskje den sprøeste dama jeg vet om. Jeg utnevner henne herved til å inneha et tredje kjønn; nemlig speisa-kjønnet. Hvis det fungerer slik at inn- eller utovertiss definerer hva slags vold man liker å lese om, da... tja. Ja, hva da?

Nei, dette gidder jeg ikke. Noen må snart gi meg lov til å opprette en egen stat, for jeg holder ikke ut denne kollektive lavpannetheten. Serieromaner er dritt fordi språket er dritt, det er ikke mer komplisert enn dét. I følge Ørjasæter er Erlend Loes barndomshelt Alistair McLean. I følge moi skriver McLean som ei full ku. Ørjasæter påstår at Frid Ingulstad skriver greit, men klisjéfylt. Jeg repeterer: Full ku. Og nasjonalheltinnen Margit Sandemo skriver som ei spida ku.

Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover.

Visse forfattere er ikke med i Forfatterforeningen fordi visse forfattere skriver dårlig. Folk som ikke pleier å lese velskrevne bøker merker ikke at visse forfattere skriver dårlig, og det er helt greit. Jeg skal ikke ta fra dem bøkene deres, og de kan også få lov til å beholde Skavlan, Rudberg, Puppe-Alexandra, eller hva de nå heter, alle sammen. De skal få nyte sin kultur i fred.

Samtidig forventer jeg at ingen presser inn en P4-fjåm i noen av mine P2-programmer, jeg krever retten til å ikke se på fjernsyn i det hele tatt og jeg synes faktisk det er revnende likegyldig om temaet er incestuøs voldtekt, en mann som går rundt i leiligheten sin og tenker på en telefon, lyddempede pistoler i Russland, rare mennesker i Alexandria for nesten hundre år siden, en tiåring som vil kjøre metro i Paris, hvitløk og safirer, å være amerikansk journalist i en utenlandsk borgerkrig eller bæsjoppkast i munnvikene.

Jeg bryr meg bare om noe er godt skrevet.

* Dette er ikke uttrykk for en felles redaksjonell mening!

Dagens litterære skatt

... er Raymond Queneau. Hans ouliposke hellighet er kjent for mye rart, men noe av det jeg liker best, er hans Exercices de style, der samme historie er fortalt på 99 forskjellige måter.

Jeg fant nettopp noen av stykkene på norsk. Jippi! I Ragnar Hovlands oversettelse kommer faktisk Queneau til sin rett. Med fare for å bli saksøkt og/eller det som verre er, gjengir jeg under noen av stykkene. For å lese resten, trykk på Stiløvingar.


Stiløvingar av Raymond Queneau
Til norsk vedRagnar Hovland

NOTAT
S-bussen i rushtida. Ein fyr på rundt 26, filthatt med snor i staden for hatteband, altfor lang hals, som om nokon skulle ha dradd i den. Folk går av. Fyren det er snakk om irriterer seg over ein sidemann. Han skuldar han for å støyte borti han kvar gong nokon går forbi. Ein sutrande tone som skal verke hissig. Då han får auge på ein ledig plass, kastar han seg over den.

To timar seinare møter eg han på Cour de Rome, framfor Saint-Lazare-stasjonen. Han er saman med ein kamerat som seier: "Du burde få sydd på ein ekstra knapp i frakken din." Han viser han kor (i halsen) og kvifor.

METAFORISK
I dagens sentrum, slengt inn i denne stimen av reisande sardiner i ein bille med kvitt panser, var det ein kylling med stor, ribba hals som leverte ein harang til ein av dei, som såg fredeleg ut, og språket hans, fuktig av protest, falda seg ut mot himmelen. Dregen mot eit tomrom styrta fugleungen så mot det.

I ein trist byørken såg eg han att same dag idet arrogansen hans fekk så frakken passa på grunn av ein eller annan knapp.

FORRETNINGSBREV
Jeg har herved æren av å informere Dem om følgende hendelser som jeg var et såvel upartisk som skrekkslagent vitne til.

I dag, rundt klokken tolv, befant jeg meg på plattformen på en buss på vei opp Courcelles-gaten i retning Place Champerret. Den nevnte bussen var full, ja mer enn full, ville jeg nesten si, da konduktøren hadde tillatt å overskride høyeste passasjerantall uten gyldig grunn og tilskyndet av en overdreven hjertegodhet som fikk ham til å overtre reglementet, noe som følgelig nærmer seg lemfeldighet. På hvert stoppested forårsaket bevegelsene til av- og påstigende passasjerer en viss dytting, noe som førte til at en av passasjerene protesterte, men ikke uten en viss tilbakeholdenhet. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at han gikk for å sette seg så snart dette syntes mulig.

Jeg vil gi denne korte redegjørelsen følgende tilføyelse: jeg kom litt senere til å legge merke til denne passasjeren i følge med en person jeg ikke klarte å identifisere. Den livlige konversasjonen de deltok i syntes å dreie seg om spørsmål av estetisk karakter.

På dette grunnlag ber jeg Dem om å indikere de konsekvenser jeg må trekke av disse hendelser og hvilken holdning De deretter mener jeg bør innta når det gjelder min fremtidige livsførsel.

Idet jeg imøteser Deres svar, forsikrer jeg Dem om min høye aktelse.

PARECHESIS
På den butte tribunen på ein buss som bukserte oss i buken sin opp bulevarden mot eit bustadområde ute i bushen, stod det ein rabulist av ein buse utan ibuande nimbus og med bulkete hovudplagg og buste ut mot ein annan busspassasjer som butta imot: "Bulemiske bukk! Du skulle hatt i bukseræva!" Og andre tabuord. Deretter sburta han avstad til ein bulkete taburett og sette seg med bulder og brak.

Seinare - bums - ved ei diger bule gjekk han med ein annan bustemikkel som stibulerte: "Di burugle! Du må butte ein annan plass denne forbulte buttonen i bunaden!"

GASTRONOMISK
Etter ei gratinert venting under ei steikande sol, steig eg endeleg inn i ein pistasjegrøn buss der gjestene myldra som makkar i ein overmogen ost. I denne flokken med nudlar la eg merke til ei fyrstikk med ein hals så lang som ein brødlaus dag og ein pai på hovudet med ein slags smørskjerarstreng rundt. Denne stuten gav seg til å koke fordi ein suppegjøk krydra hønseføtene hans. Men han slutta snart med å ause av seg godsaker, for å helle seg over i ei form som var blitt ledig.

Eg var i ferd med å fordøye bussturen tilbake, då eg framfor kafeteriaen på Saint-Lazare-stasjonen, fekk sjå igjen suppetrynet mitt saman med ein pudding som var litt rå på grunn av måten han var tillaga på. Den andre var heilt tomat.