To offend the French, fondle a slice of cheese
Et visst redaksjonsmedlem har reist hjem fra Frankrike for denne gangen, bare for å utsette seg for en ulykke og bli enøyd. The horror! Jeg kan virkelig ikke bli blind, altså. Jeg fikk lånt familiens eneste lydbok hos svigermor, Per Pettersons Ut å stjæle hester, men når man er vant til å lese fire ting samtidig som man lager middag og hører på radio, blir det en sann lidelse å ligge på sofaen i en mørk stue og bare høre.
Radioen er et kapittel i seg selv. Jeg har tidligere lovprist Kulturbeitets blotte eksistens. Mmmmmhm. KULTURBEITET FINNES IKKE LENGER. Jeg skal skrive til p2 straks øyet mitt gir meg tillatelse til det. Kort sagt er dette dråpen som får meg til å skjønne at jeg ikke er ønsket i dette landet; jeg får større og større vanskeligheter med å se hva som skal holde meg igjen her. Jeg føler meg sviktet og forrådt.
Kulturnytt fra ytlandet? En stund før jeg drog, skrev franske Elle (som er ukentlig, mer nyhetsfokusert og mer seriøs enn den norske utgaven) om Kjetil Bjørnstad. Og mine franske venninner visste med ett noe om norsk kultur. Mine franske arbeiderkompiser, som når ikke jeg var i nærheten lurte seg til å høre på den nedrigste, kvalmeste teknoen som finnes, har etter Nils Petter Molvær-konsert akseptert at jazz er en bra ting.
Til slutt: I dag fikk jeg tilsendt en herlig peker til Daily Telegraph. Morsomt!