Så var det i boks

Nordahl & eftf. 3& 4 er sluppet og flyr i vinden, sia fredag kveld, da vi hadde lansering på Frie Kunster. Jeg er overraska over oppmøtet, veldig morsomt at så mange kom, etter at slippet ble flytta fra Spasibar i huj og hast. Jungeltelegrafen fungerer altså, og det ble en lun og trivelig kveld. Et eksemplar av arten retrogardister (døpt dronter i indre kretser) forsøkte å danse med meg, men greide dårlig å overføre sin uttalte opptatthet av metrikk, mønstre, takt & rytme, til føttenes domene. Språk og kropp er derfor kanskje ikke ett, sjøl om mange måtte mene det.

Hva har skjedd? Vi selger mange flere eksemplarer av tidsskriftet enn før, gikk tomme i løpet av kvelden og måtte ut og hente flere. Og Frie Kunster gikk tomme for øl. Med andre ord en suksess. Lille Jung-maskot Alma (4 mnd) overvar seansen med interesse og verdighet, og var, som den yngste, selvfølgelig også den peneste blant publikum. Jeg tror den eldste der må ha vært Jan Erik Vold, så vi har bra spenn i målgruppas alder. Man kan altså verken være for ung eller for gammel til å ha glede og utbytte av Nordahl.

Ikke noe litteraert under solen

Bare den foelelsen man av og til faar. At man har et merkelig liv. At det er blitt november, at solen skinner og det er femten grader ute. Bak hvert hjoerne venter en brannmann, en bonde og en dj paa aa spandere et glass. Det bor en norsk laererstudine i hver eneste mobiltelefon. Dessuten - som om ikke dette var nok - sier endene i Frankrike "coin-coin" i stedet for "kvekk-kvekk". Paa fransk betyr ordet "coin" ogsaa "hjoerne". Akkurat den foelelsen. Av aa binde sammen ting som er annet steds fra.