Streik. Streik, streik, streik. Angst. Streik.

Aiaiaiaiaiaiai! Hva slags morgen er en morgen uten Kulturbeitet? Hvordan lever man egentlig uten p2? Hva hører man på? I ren desperasjon har jeg prøvd 1) kanal24 på soveromsradioen og 2) p4 på kjøkkenradioen (radioen på det ordentlige anlegget i stuen har jeg fremdeles på p2, men det er fordi da jeg prøvde å skifte kanal der ble jeg så overmannet av akutt sorg at jeg ikke klarte å røre fingrene, det eneste som bevegde seg på kroppen min var tårene som spratt ut av hodet, og alt jeg kunne gjøre var å sette meg på puffen (som ble kjøpt i Marokko for noen år siden, og der heter den selvsagt "pouf", og det synes jeg er litt fint) og høre på en Schumann-konsert. Som var fin, bevares, men som jo erstattet et helt annet program, og det er det som er poenget: Hvordan lever man? Hvordan eksisterer man? Hvordan får man til å utføre sine daglige gjøremål uten de vante stemmene som oppmuntring? Hva er vitsen med å stå opp, å slite sin knirkende kropp ut av sengen etter for lite søvn, å vekke sin stedatter som er enda trøttere, å dekke på bordet og prøve å treffe riktig hull med brødskiven - hvis man ikke har de velmodulerte stemmene fulle av tørrvidd fra p2 til å akkompagnere seg? Hvem skal nå gi meg dagens melodi? Hvem skal gi meg råd, om ikke rådet fra Radioselskapet? Hvem skal fortelle meg siste nytt om forfattere som kjefter på hverandre og hvorfor billedkunstnere på 83 år lager bedre kunst når de har dameklær på? Jeg bare spør. Jeg har nå forsøkt kanal24 og p4. Jeg kan forsikre almennheten om at det ikke funker. "I turn to you" med Melanie C gir meg ikke den samme tilfredsstillelsen som fado med Mariza. Årets Idol-låt vekker meg ikke mykt og pent slik en Bach-suite gjør. Hilfe! Min foreløpige løsning er å rømme landet. Jeg må innrømme at jeg pleier å høre på p2 på nettradio i utlandet, men det blir nok likevel lettere å være uten p2 i Italia.

Sukk.

Jeg kommer til å savne Hallo i uken på lørdag. Intenst.