jung-redaksjon

SuKulTur

2007-11-08T11:57:00.000+01:00

Jaja, man begynner vel å bli senil. Kjæresten min snakket om noe som het SuKulTur fordi han hadde vært og reist et eller annet sted, sikkert Tyskland, og så tok han dette bildet, og det hadde altså noe med litteratur å gjøre. Jeg husker det var interessant, men jeg husker ikke hvorfor. Men... det er et fint bilde!?

I ansiktet ditt, Ørjasæter*

2007-05-27T18:42:00.000+02:00

Elin Ørjasæter skrev nettopp om serieromaner i Dagbladet. Hun mener at serieforfatter skriver bøker om ting kvinner liker å lese om, og at menn ikke forstår viktigheten av gravide 16-åringer. Menn liker bedre å lese bøker om spionasje og bæsjoppkast, for menns humor trigges av ydmykelse, mens kvinner har medfølelse.
Haha! Denne Ørjasæter er kanskje den sprøeste dama jeg vet om. Jeg utnevner henne herved til å inneha et tredje kjønn; nemlig speisa-kjønnet. Hvis det fungerer slik at inn- eller utovertiss definerer hva slags vold man liker å lese om, da... tja. Ja, hva da?
Nei, dette gidder jeg ikke. Noen må snart gi meg lov til å opprette en egen stat, for jeg holder ikke ut denne kollektive lavpannetheten. Serieromaner er dritt fordi språket er dritt, det er ikke mer komplisert enn dét. I følge Ørjasæter er Erlend Loes barndomshelt Alistair McLean. I følge moi skriver McLean som ei full ku. Ørjasæter påstår at Frid Ingulstad skriver greit, men klisjéfylt. Jeg repeterer: Full ku. Og nasjonalheltinnen Margit Sandemo skriver som ei spida ku.
Helt fra jeg var tolv og leste Sandemo og James Joyce samtidig, har jeg skjønt at det ikke er mulig å gå tilbake. Har man først fått smaken på virkelig godt språk, holder ikke ens indre ut den mishandlingen dårlig skrevne bøker utøver. I dag er ikke jeg i stand til å lese en chick flick-bok uten å ville ta livet av meg, og å lese romantikk eller krim gir meg ingen avslappende følelse, bare angst. Likevel ville jeg ikke vært uten de leseropplevelsene Sandemo gav meg; hun var med på å vise veien fremover.
Visse forfattere er ikke med i Forfatterforeningen fordi visse forfattere skriver dårlig. Folk som ikke pleier å lese velskrevne bøker merker ikke at visse forfattere skriver dårlig, og det er helt greit. Jeg skal ikke ta fra dem bøkene deres, og de kan også få lov til å beholde Skavlan, Rudberg, Puppe-Alexandra, eller hva de nå heter, alle sammen. De skal få nyte sin kultur i fred.
Samtidig forventer jeg at ingen presser inn en P4-fjåm i noen av mine P2-programmer, jeg krever retten til å ikke se på fjernsyn i det hele tatt og jeg synes faktisk det er revnende likegyldig om temaet er incestuøs voldtekt, en mann som går rundt i leiligheten sin og tenker på en telefon, lyddempede pistoler i Russland, rare mennesker i Alexandria for nesten hundre år siden, en tiåring som vil kjøre metro i Paris, hvitløk og safirer, å være amerikansk journalist i en utenlandsk borgerkrig eller bæsjoppkast i munnvikene.
Jeg bryr meg bare om noe er godt skrevet.

* Dette er ikke uttrykk for en felles redaksjonell mening!

Dagens litterære skatt

2007-05-02T14:18:00.000+02:00

... er Raymond Queneau. Hans ouliposke hellighet er kjent for mye rart, men noe av det jeg liker best, er hans Exercices de style, der samme historie er fortalt på 99 forskjellige måter.

Jeg fant nettopp noen av stykkene på norsk. Jippi! I Ragnar Hovlands oversettelse kommer faktisk Queneau til sin rett. Med fare for å bli saksøkt og/eller det som verre er, gjengir jeg under noen av stykkene. For å lese resten, trykk på Stiløvingar.

Stiløvingar av Raymond Queneau
Til norsk vedRagnar Hovland

NOTAT
S-bussen i rushtida. Ein fyr på rundt 26, filthatt med snor i staden for hatteband, altfor lang hals, som om nokon skulle ha dradd i den. Folk går av. Fyren det er snakk om irriterer seg over ein sidemann. Han skuldar han for å støyte borti han kvar gong nokon går forbi. Ein sutrande tone som skal verke hissig. Då han får auge på ein ledig plass, kastar han seg over den.

To timar seinare møter eg han på Cour de Rome, framfor Saint-Lazare-stasjonen. Han er saman med ein kamerat som seier: "Du burde få sydd på ein ekstra knapp i frakken din." Han viser han kor (i halsen) og kvifor.

METAFORISK
I dagens sentrum, slengt inn i denne stimen av reisande sardiner i ein bille med kvitt panser, var det ein kylling med stor, ribba hals som leverte ein harang til ein av dei, som såg fredeleg ut, og språket hans, fuktig av protest, falda seg ut mot himmelen. Dregen mot eit tomrom styrta fugleungen så mot det.

I ein trist byørken såg eg han att same dag idet arrogansen hans fekk så frakken passa på grunn av ein eller annan knapp.

FORRETNINGSBREV
Jeg har herved æren av å informere Dem om følgende hendelser som jeg var et såvel upartisk som skrekkslagent vitne til.

I dag, rundt klokken tolv, befant jeg meg på plattformen på en buss på vei opp Courcelles-gaten i retning Place Champerret. Den nevnte bussen var full, ja mer enn full, ville jeg nesten si, da konduktøren hadde tillatt å overskride høyeste passasjerantall uten gyldig grunn og tilskyndet av en overdreven hjertegodhet som fikk ham til å overtre reglementet, noe som følgelig nærmer seg lemfeldighet. På hvert stoppested forårsaket bevegelsene til av- og påstigende passasjerer en viss dytting, noe som førte til at en av passasjerene protesterte, men ikke uten en viss tilbakeholdenhet. Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at han gikk for å sette seg så snart dette syntes mulig.

Jeg vil gi denne korte redegjørelsen følgende tilføyelse: jeg kom litt senere til å legge merke til denne passasjeren i følge med en person jeg ikke klarte å identifisere. Den livlige konversasjonen de deltok i syntes å dreie seg om spørsmål av estetisk karakter.

På dette grunnlag ber jeg Dem om å indikere de konsekvenser jeg må trekke av disse hendelser og hvilken holdning De deretter mener jeg bør innta når det gjelder min fremtidige livsførsel.

Idet jeg imøteser Deres svar, forsikrer jeg Dem om min høye aktelse.

PARECHESIS
På den butte tribunen på ein buss som bukserte oss i buken sin opp bulevarden mot eit bustadområde ute i bushen, stod det ein rabulist av ein buse utan ibuande nimbus og med bulkete hovudplagg og buste ut mot ein annan busspassasjer som butta imot: "Bulemiske bukk! Du skulle hatt i bukseræva!" Og andre tabuord. Deretter sburta han avstad til ein bulkete taburett og sette seg med bulder og brak.

Seinare - bums - ved ei diger bule gjekk han med ein annan bustemikkel som stibulerte: "Di burugle! Du må butte ein annan plass denne forbulte buttonen i bunaden!"

GASTRONOMISK
Etter ei gratinert venting under ei steikande sol, steig eg endeleg inn i ein pistasjegrøn buss der gjestene myldra som makkar i ein overmogen ost. I denne flokken med nudlar la eg merke til ei fyrstikk med ein hals så lang som ein brødlaus dag og ein pai på hovudet med ein slags smørskjerarstreng rundt. Denne stuten gav seg til å koke fordi ein suppegjøk krydra hønseføtene hans. Men han slutta snart med å ause av seg godsaker, for å helle seg over i ei form som var blitt ledig.

Eg var i ferd med å fordøye bussturen tilbake, då eg framfor kafeteriaen på Saint-Lazare-stasjonen, fekk sjå igjen suppetrynet mitt saman med ein pudding som var litt rå på grunn av måten han var tillaga på. Den andre var heilt tomat.

Badabim!

2007-03-31T04:03:00.000+02:00

Vi hadde kombinert redaksjonsmøte og feiring i kveld. Et redaksjonsmedlem har fått en flott pris, men han har nektet oss å skrive om det på jung.no, så jeg skal prøve å ikke tråkke på de ømme kunstnertærne hans nå. Men, altså, det var veldig hyggelig. For én gangs skyld kunne jeg ikke bli den som konsumerte mest alkohol til siste slutt, men Brynjulf klarte likevel å trylle frem gode cava-flasker som jeg, mysteriøst nok, klarte å tømme selv om det føltes som jeg bare så på dem. Gabba-gabba-hey (jeg klarer bare å tenke på Ramones når jeg tenker på Gabriel; han kaller seg nemlig Gagga) ble visst raskt litt sliten og stille, stakkar. Marco brukte fire digresjoner og sytten leddsetninger for hver halvferdige historie han fortalte, Brynjulf og Helle var så forelskede* at man fikk eggstokkrykninger av det, Ronny fortalte om sine døde, alkoholisete, tvekjønnede og flerkulturelle slektninger som hadde gått under jorden i flere år, for så å gjenoppstå på NRK, der de hadde hammen til en kanadisk kvinne med rare tomler. Og Maria! Som av mer eller mindre masochistiske grunner har funnet ut at Ronny er mannen i hennes liv, var åtte måneder på vei og så ut som hun skulle spytte ut et halvt fotballag når som helst. Likevel var hun selvsagt betagende klok og vakker; hun sa ikke mye, med det hun sa, var det umulig å ikke si seg enig i - i hvert fall ikke med portugisisk aksent ispedd brønnøyværing.

Vi snakket også om fremtiden til Jung Forlag. Det har skjedd mye, og det kommer til å skje mye. Jeg håper og tror at det fremtidige produktet deres, våre bidragsytere og lesere, - og vårt - kommer til å bli like bra, og kanskje enda bedre, enn det har vært. Jeg er i hvert fall parat til å tjene litteraturen.

God, påskelig hilsen fra
litteraturkamerat Annie

* forelsket eller forelskede? Har slått det opp på sprakradet.no, og erkjent at det sannsynligvis er teit å si "forelskede" - men likevel ikke direkte galt.

To offend the French, fondle a slice of cheese

2007-01-11T09:10:00.000+01:00

Et visst redaksjonsmedlem har reist hjem fra Frankrike for denne gangen, bare for å utsette seg for en ulykke og bli enøyd. The horror! Jeg kan virkelig ikke bli blind, altså. Jeg fikk lånt familiens eneste lydbok hos svigermor, Per Pettersons Ut å stjæle hester, men når man er vant til å lese fire ting samtidig som man lager middag og hører på radio, blir det en sann lidelse å ligge på sofaen i en mørk stue og bare høre.

Radioen er et kapittel i seg selv. Jeg har tidligere lovprist Kulturbeitets blotte eksistens. Mmmmmhm. KULTURBEITET FINNES IKKE LENGER. Jeg skal skrive til p2 straks øyet mitt gir meg tillatelse til det. Kort sagt er dette dråpen som får meg til å skjønne at jeg ikke er ønsket i dette landet; jeg får større og større vanskeligheter med å se hva som skal holde meg igjen her. Jeg føler meg sviktet og forrådt.

Kulturnytt fra ytlandet? En stund før jeg drog, skrev franske Elle (som er ukentlig, mer nyhetsfokusert og mer seriøs enn den norske utgaven) om Kjetil Bjørnstad. Og mine franske venninner visste med ett noe om norsk kultur. Mine franske arbeiderkompiser, som når ikke jeg var i nærheten lurte seg til å høre på den nedrigste, kvalmeste teknoen som finnes, har etter Nils Petter Molvær-konsert akseptert at jazz er en bra ting.

Til slutt: I dag fikk jeg tilsendt en herlig peker til Daily Telegraph. Morsomt!

Supplement til Dagbladets artikkel om nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris

2006-12-01T13:56:00.001+01:00

I Dagbladet-artikkelen "Forsvarer Norges litterære ære i Norden" http://www.dagbladet.no/kultur/2006/12/01/484742.html kommer det frem at Tomas Espedal og Jan Jacob Tønseth er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris 2006. De er absolutt gode kandidater. Det er meget bra at såkalte "smale" utgivelser, som Espedals prosa og Tønseths noveller må kalles, får denne oppmerksomheten. Vi i Jung forlag gratulerer dem masse!

Men det som dessverre ikke kommer frem i Dagbladet-artikkelen, er at en annen nordmann også er nominert til samme pris. Selv om det står at Sigbjørn Skåden er nominert med diktsamlingen «Skuovvadeddjiid gonagas» («Skomakernes konge») på vegne av det samiske språkområdet, kommer det ikke frem at han er norsk og en usedvanlig ung (bare 30 år gammel) kandidat. Vi i Jung gratulerer også Skåden med den store æren.

Så var det i boks

2006-11-26T20:40:00.000+01:00

Nordahl & eftf. 3& 4 er sluppet og flyr i vinden, sia fredag kveld, da vi hadde lansering på Frie Kunster. Jeg er overraska over oppmøtet, veldig morsomt at så mange kom, etter at slippet ble flytta fra Spasibar i huj og hast. Jungeltelegrafen fungerer altså, og det ble en lun og trivelig kveld. Et eksemplar av arten retrogardister (døpt dronter i indre kretser) forsøkte å danse med meg, men greide dårlig å overføre sin uttalte opptatthet av metrikk, mønstre, takt & rytme, til føttenes domene. Språk og kropp er derfor kanskje ikke ett, sjøl om mange måtte mene det.

Hva har skjedd? Vi selger mange flere eksemplarer av tidsskriftet enn før, gikk tomme i løpet av kvelden og måtte ut og hente flere. Og Frie Kunster gikk tomme for øl. Med andre ord en suksess. Lille Jung-maskot Alma (4 mnd) overvar seansen med interesse og verdighet, og var, som den yngste, selvfølgelig også den peneste blant publikum. Jeg tror den eldste der må ha vært Jan Erik Vold, så vi har bra spenn i målgruppas alder. Man kan altså verken være for ung eller for gammel til å ha glede og utbytte av Nordahl.

Ikke noe litteraert under solen

2006-11-07T17:41:00.000+01:00

Bare den foelelsen man av og til faar. At man har et merkelig liv. At det er blitt november, at solen skinner og det er femten grader ute. Bak hvert hjoerne venter en brannmann, en bonde og en dj paa aa spandere et glass. Det bor en norsk laererstudine i hver eneste mobiltelefon. Dessuten - som om ikke dette var nok - sier endene i Frankrike "coin-coin" i stedet for "kvekk-kvekk". Paa fransk betyr ordet "coin" ogsaa "hjoerne". Akkurat den foelelsen. Av aa binde sammen ting som er annet steds fra.

Elsa Linux' dagbok og andre fiksfakserier

2006-09-29T13:50:00.000+02:00

I utlendigheten kan man ikke utlendighetsspråket så godt. Det må man lære seg. Jeg har kunnet ganske mye fransk lenge, men ikke flytende, ikke bra nok, og nå håper jeg jo på å bli flinkere. Jeg leser aviser, hører på radio (hver dag er det en konkurranse som heter "det året der" - man får et spørsmål, man tipper hvilket år det er, man ringer inn, man vinner en radio fra France Bleu eller en dagstur til Jersey, for eksempel. Men folk er usannsynlig trege! I dag var spørsmålet hvilket år man kunne se babyen sin før den ble født - altså når man fikk ultralys i Frankrike for første gang. Det tok to timer - 2 - før noen ringte inn og sa det riktige svaret. Har de ikke nett her? Har de ikke leksikon? Finnes det ingen som jobber med ultralyd? Zsjønnkomprariæ, moa.) og har prøvd meg på bøker. Jeg har kjøpt dikt på fransk (brukt Rimbaud til en euro, skikkelig kupp!), og det fungerer faktisk overraskende bra. Det er et eller annet med dikt- og nærlesing som er ganske internasjonalt, tror jeg. Hjernen setter seg i et eget spor. Så er det færre ord å slå opp fordi dikt som oftest inneholder færre ord rent fysisk. Bon. Jeg orker i hvert fall ikke å bare lese dikt på fransk hele tiden, sånn funker i hvert fall ikke jeg. Var innom Gare St. Lazare i Paris forleden, og der hadde de salg på noen bestselgere. Jeg rasket med meg flere, blant annet noe som het Elsa Linux' dagbok. Det skulle være den sexy og morsomme parodien på Bridget Jones. Det må jeg i hvert fall klare å lese, tenkte jeg. Man finner vel bare enklere språk i Donald.

Selvsagt var det ikke slik. Språket er fullt av underlige slenguttrykk som ikke står i noen av de flere meter tykke ordbøkene mine. Elsa Linux slenger om seg med ting som gjør at lærerne mine fniser eller rynker pannen når jeg spør dem om hva ordene betyr. Hvor har du lest det? spør de. Husker ikke, sier jeg da. For etter bare få sider skjønte jeg at man ikke snakker høyt om at man leser Elsa Linux.

Noe av det første Elsa Linux forteller, er at hun blir sodomisert av sjefen sin. Det var da et artig uttrykk, tenkte jeg. Han har sikkert kjeftet på henne, eller noe sånt. I ordboken min stod det at sodomiser på fransk betyr å ha analsex med noen. Javel, tenkte jeg, da er det vel et familiært uttrykk som ikke står der. Men så begynte Elsa Linux å fortelle om at hun måtte bruke smultringpute etter at sjefen hadde vært på besøk. Deretter fikk hun gjennom et budsjett på arbeidsplassen sin ved å ta av seg undertøyet og sette seg oppå kopimaskinen mens en annen sjef sa "vil De ta benene litt lengre fra hverandre, er De snill". Nå nylig har jeg lest om treneren hennes i noe som heter stretching; en velformet tyrker. De har selvsagt også sex, og det på måter som er for grove til at jeg vil skildre dem her. Jeg tenkte jeg bare skulle nevne en morsom betraktning Elsa Linux gjorde seg: Midt i kampens hete skjønte hun plutselig hvordan det var for EU-pampene å forholde seg til Tyrkia. Det var snakk om en svær bit man skulle ha inn på et ganske lite område.

Jaja. Sånn gjør de det her. Den som trodde Bridget Jones eller Sex in the city var storkjeftede, vel, Elsa Linux for dem til å virke som bleiebarn. Noe av det merkelige er at jeg hadde det for meg at franske damer var mer pripne, at de var mindre vulgære og ikke likte damer som oppførte seg teit. Men Elsa Linux' dagbok er altså en bestselger.

Har lest en annen fransk bok her; Michel Houellebecqs Atomised. Selvsagt heter den ikke Atomised på verken fransk eller norsk, jeg har jukset og lest den på engelsk (Waterstones tilbud - 3 for 2 - i England i sommer). Jeg kan melde at det har vært stor ståhei for ingenting. Én bok, til og med oversatt, er selvsagt et spinkelt meningsgrunnlag, men hvis de andre bøkene er av samme ull, er dette ingenting å få angst av. Jeg hadde hørt om stormende debatter både i Norge, Frankrike og andre utland; at mannen var kvinnehater og menneskehater og slem og liten og at han brukte berømmelsen sin til å få seg pene damer uten hjerne (sistnevnte er ærlig talt forholdsvis normalt. Jeg er godt gift, men kunne selvsagt brukt eventuell berømmelse til å ha meg med unge, pene gutter hvis jeg hadde vært singel og uattraktiv. Gjisøs! Hvem ville ikke det? Bondevik?!). Jeg oppfattet at problemet var at han var flink til å skrive, men så likte ingen hva han skrev. Eller noe sånt. Frykt ikke! For mannen kan skrive, men ikke overvettes godt. Det han driver med er satire, i verste fall amatørprovokasjon. Jeg vil kalle ham lettlest og morsom, men med teite science-fiction innslag og altfor klart nærvær av selvføytidelig pretensiøsitet. Sånn var det med den saken.

Neste bok jeg skal lese blir faktisk Irene Larsens Anemonepust. Hun er publisert i forrige Jung-nummer med nyskrevne prosatekster, og nå tenkte jeg at jeg skulle finne ut hva anemonepust egentlig er. Au revoir-

Utlendighet. Ça, alors!

2006-08-23T15:35:00.000+02:00

Jeg har reist i utlendighet. Medlemmer av redaksjonen har bedrevet utlendighet så lenge jeg har vært med, og det er ikke engang mer enn... fire år, tror jeg. Jeg har reist mye før, jeg har sittet på strender og caféer og i parker og båter og bedrevet korrektur forholdsvis ofte, men nå skal jeg være utlending helt frem til jul. I et strekk, liksom, og det er da man kommer i utlendigheten. Utlendigheten er en fin lendighet, men det blir jo slik at man overstimuleres på noen punkter, og understimuleres på andre. Jeg blir for eksempel overstimulert på:

* Østers
* Champagne
* Cidre (brut, selvsagt)
* Dårlige sanitærforhold
* Dårlig isolerte vegger, tak og gulv
* Marokkanere, malinesere og andre -anere
* Salater i diverse varianter
* Treretters lunsjer for tre euro
* Merkelige lokalaviser
* Radionyheter som handler om innvandrere uten papirer, hvem som skal bli sosialistparties kandidat til valget neste år, om Frankrike eller Italia skal lede FN-styrken i Libanon, at mirabelle-plommene er kommet - og at det er ekstra få av dem i år

Jeg blir understimulert på disse områdene:

* Matpakke
* Søvn
* Dyne
* Røykfrie områder
* Grovt brød
* Godt vann fra springen
* Samer (men her er en kvæn som er skikkelig hyggelig)
* Radionyheter som handler om at gjengledere blir skutt i Oslo, at en mann onanerte foran elever og rektor, at man bør forberede seg på strømsjokk [elektrosjokk til folket, liksom?] og at norsk elgsenter står uten norsk elg, og dermed må åpne med en dopet, svensk elg. (Fritt etter p4.no og nrk.no.)

Ingen av disse under- og overstimuleringspunktene er nødvendigvs av et onde eller det gode. Det er det man gjør det til, som jeg, som nordmann, automatisk tenker. (Det finnes ikke dårlig vær i Norge, bare dårlige klær. Her nede har jeg imidlertid allerede begynt å fryse kattunger på meg om natten.) Det er i hvert fall bra at jeg ikke har begynt å gråte av hjemlengsel ennå, etter som jeg bare har vært her i en uke. Jeg tenker at jeg kan begynne å lengte hjem når jeg ikke har flere penger igjen, og må spise nudler. Som blir for salte fordi jeg stadig gråter i dem.

Men altså. Jeg studerer i Frankrike, og her er et kontor med såkalt fransk-norsk samarbeid, noe som fordrer en bokhylle med norske bøker. Derav flere forfryktelig morsomme:

* Ernest Mandel: "Seinkapitalismen. Et standardverk av en av de ledende marxistiske økonomer i Vest-Europa."
* Eleanor H. Porter: "Polyanna"
* Louis Masterson: "Dødsklokkene" (Morgan Kane) og
* Louis Masterson: "Den siste jakten" (også Morgan Kane).

Jeg vurderer faktisk seriøst å lese Polyanna igjen. Jeg har et lønnlig håp om at jeg kan bli et bedre menneske av det. Jeg må bare spise mer østers først. Og drikke litt mer champagne, selfølgelig. Au revoir-

Bilder fra Nordahl-fest

2006-07-20T12:13:00.000+02:00

God sommar! 16. juni lanserte Jung forlag eit dobbeltnummer av tidsskriftet "Nordahl & eftf", som blant anna har vore innom "Ti mest solgte"-lista til bokhandelen Tronsmo i Oslo. Temaet var russisk samtidslitteratur, og alle sitjeplassane i hagen til Spasibar var fylte under lanseringa.

Her kjem noen få bilder frå festen. Vi ber våre blogg-lesarar om å gjette kven som er kven! Skriv inn namna i kommentarfeltet.

http://www.jungforlag.com/nordahl/lansering_2006-06-16/

Paris-poesi

2006-07-09T18:23:00.000+02:00

Jeg var i Paris for et par dager siden. På vei fra en restaurant ved Garde de Lyon til hotellet stod en middelaldrende mann på fortauet og prøvde å stoppe forbipasserende. Han var ustelt, men hadde dress. Jeg gikk rett forbi, kynisk som det hender at jeg blir. Mannen min sa: - Annie? Jeg tror han sier at han vil gi oss poesi! Vi stoppet og gikk tilbake. - Jeg vil gjerne gi dere et dikt, sa han. - Vi vil gjerne høre et dikt, sa jeg. - Å, takk og pris! sa han. - Jeg har prøvd å stoppe så mange mennesker her, men alle tror jeg vil ha penger, og ingen vil høre dikt! Han var på gråten. Han var ganske full, men han snakket uten å snøvle. Han hadde en ølboks i den ene hånden, og selv om han ikke hadde slips på, så stod ikke boksen i stil til dressen.

Han leste opp et vakkert dikt; jeg simultanoversatte til min mann og barna hans, som ikke snakker mye fransk. Vi var alle enige om at det var et nydelig dikt. Så sa han at han hadde et til, og det ville vi også gjerne høre, og det var like fint. Mannen min sa at jeg kanskje burde se etter noe penger, så jeg rotet rundt i vesken. - Hva leter du etter? spurte poesipariseren. - Skal du skrive dette ned? Og jeg skjønte at det ville være så feil, så feil å gi ham penger.

- Har dere kanskje et dikt også? spurte han. Det hadde vi egentlig ikke, men jeg siterte det første verset av Percy Bysshe Shelleys "Good night" - det eneste diktet jeg kan utenat, og det kan jeg bare på originalspråket, som er ganske gammel engelsk. - Det var fint, sa poesipariseren, og nikket tilgjort ettertenksomt, men jeg så at han syntes at det ikke kom opp mot de han hadde sitert. Og det var jo sant.

Så sa vi god natt, og fire nordmenn trasket videre til hotellet sitt, skjelvne av takknemlighet. Jeg husker bare én setning av de to diktene han gav oss:
En vinge drar mot himmelen
Den andre blir her

Stamsund internasjonale teaterfestival

2006-06-12T16:01:00.000+02:00

Jeg drog opp til Stamsund for en uke siden og møtte noen jeg gikk på forfatterstudiets fordypningsemne i Tromsø med. Nordnorsk Forfatterlag har en helt herlig... hytte? Kabin? Et skur? Et slott? En helt herlig ting med vegger og gulv og senger som de leier ut til medlemmene sine. Håper det ikke var hemmelig, forresten. Nei, det tror jeg ikke. Skrivestua, kalles det. Stamsund er siste stopp med Hurtigruten før Vestfjorden brer bølgene sine rundt en og frakter en til Bodø. Lite sted, veldig hyggelig, sånn Lofoten-pent som Lofoten-steder er.

Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å reise dit for å treffe gamle klassekompiser. Så tenkte jeg at jeg jo burde se noen forestillinger når jeg tilfeldigvis var på et sted med festival. Men så! Badabambadabim! Ble jeg slått til jorden, mer eller mindre bokstavlig, av 1) sexy teatermennesker (det sier seg selv) 2) gode forestillinger (første gang jeg har grått en skvett fordi jeg er blitt så rørt av en forestilling) 3) rødvin (herregud, det var en internasjonal teaterfestival) og 4) tørrfisk. Nam! God tørrfisk.

Jeg har to klare favoritter, Knuckles og Deathdance. Det var Deathdance som rørte meg til tårer, men Knuckles var så morsomt at jeg trodde jeg skulle le på meg brokk, få kjeven av ledd og/eller bli drept av flyvende rekvisittbiter. Hele forestillingen var nemlig et koreografert barslagsmål. Gjisøs Kraistøs det var artig. De avsluttet selvsagt med å knuse alt som fantes på scenen. Etterpå gikk de ut på bar og festet og røkte. Det har jeg aldri sett dansere gjøre før.

A propos dansere - her er da et nytt poeng. Begge de beste forestillingene (subjektiv mening) var danseteater. Jeg har aldri vært utrolig interessert i teater (selv om jeg faktisk både skrev for teater og jobbet med et som inspisient i min pure ungdom - det har liksom alltid vært det skrevne ordet som har gitt meg det lille ekstra) - og jeg har i hvert fall aldri vært spesielt interessert i danseteater. Jeg så en gang en helt syk danseteaterforestilling i Helsinki; de få ordene de kom med var selvsagt på finsk, ellers drev de nå bare og trampet rundt. Dette var derimot helt annerledes. Aiaiaiai. Qué profondidad.

For å gjøre reklamen komplett (det blir i så fall reklame for neste år, siden dette årets festival akkurat er ferdig) er nettadressen til festivalen http://www.stamsund-internasjonale.no/. Knuckles ble laget av Movement theatre, Deathdance ble laget av Teatro Inerzia.

Hjemreisen ble ekstra fin fordi det kom for mye tåke på Leknes flyplass til at flyet kunne lande. Akkurat som på Magerøya, jo! Hjemlengsel. Siden vi dermed ikke ville rekke flyene vi skulle ha videre fra Bodø, ble alle skysset i en buss tilbake til Stamsund. Derfra tok vi Hurtigruten til Bodø, overnattet og prøvde igjen neste dag - som altså er i dag. Fra åtte grader og tåke til sol og nesten tredve grader. Savnet sliter i meg allerede. Jeg skulle ønske hver dag var en festivaldag.

Streik. Streik, streik, streik. Angst. Streik.

2006-06-01T12:01:00.000+02:00

Aiaiaiaiaiaiai! Hva slags morgen er en morgen uten Kulturbeitet? Hvordan lever man egentlig uten p2? Hva hører man på? I ren desperasjon har jeg prøvd 1) kanal24 på soveromsradioen og 2) p4 på kjøkkenradioen (radioen på det ordentlige anlegget i stuen har jeg fremdeles på p2, men det er fordi da jeg prøvde å skifte kanal der ble jeg så overmannet av akutt sorg at jeg ikke klarte å røre fingrene, det eneste som bevegde seg på kroppen min var tårene som spratt ut av hodet, og alt jeg kunne gjøre var å sette meg på puffen (som ble kjøpt i Marokko for noen år siden, og der heter den selvsagt "pouf", og det synes jeg er litt fint) og høre på en Schumann-konsert. Som var fin, bevares, men som jo erstattet et helt annet program, og det er det som er poenget: Hvordan lever man? Hvordan eksisterer man? Hvordan får man til å utføre sine daglige gjøremål uten de vante stemmene som oppmuntring? Hva er vitsen med å stå opp, å slite sin knirkende kropp ut av sengen etter for lite søvn, å vekke sin stedatter som er enda trøttere, å dekke på bordet og prøve å treffe riktig hull med brødskiven - hvis man ikke har de velmodulerte stemmene fulle av tørrvidd fra p2 til å akkompagnere seg? Hvem skal nå gi meg dagens melodi? Hvem skal gi meg råd, om ikke rådet fra Radioselskapet? Hvem skal fortelle meg siste nytt om forfattere som kjefter på hverandre og hvorfor billedkunstnere på 83 år lager bedre kunst når de har dameklær på? Jeg bare spør. Jeg har nå forsøkt kanal24 og p4. Jeg kan forsikre almennheten om at det ikke funker. "I turn to you" med Melanie C gir meg ikke den samme tilfredsstillelsen som fado med Mariza. Årets Idol-låt vekker meg ikke mykt og pent slik en Bach-suite gjør. Hilfe! Min foreløpige løsning er å rømme landet. Jeg må innrømme at jeg pleier å høre på p2 på nettradio i utlandet, men det blir nok likevel lettere å være uten p2 i Italia.

Sukk.

Jeg kommer til å savne Hallo i uken på lørdag. Intenst.

Sexy Frank

2006-05-24T11:21:00.000+02:00

Alt kan ikke handle om litteratur hele tiden. (Eller kan det? Fordi alt er poesi? Eller fordi alt er kunst, og litteratur er også en kunst?) Etter å ha lest i Litteraturens historie i världen og kjempet meg gjennom litt av Dantes komedie, kom venninnen min for å ta noen seriøse runder med øl. Hun har vært sammen med bestevenninen min i tre år, og nå har bestisen min ny dame, og det som nå er eksen til bestisen min - la oss kalle henne... Goaw! Det var et morsomt pseudonym. Goaw. Vel. Ja, Goaw er litt ensom, da. Hun har det bra, hun har fått ny knullekompis og nyter for så vidt den uventede og plutselige friheten, men hun er ensom. Da plikter man å stille opp med flerfoldige pils på stampuben. Vi tok en aperitiff-pils, så gikk vi på et sted med billig og bra indisk mat og Kobra-øl, så gikk vi tilbake på stampuben og drakk enda mer pils. (Bortsett fra at jeg gikk over på gin & tonic. Var det lurt? Nei.) Men nå nærmer vi oss poenget. For det hadde vært skiftskifte på stampuben, og sexy Frank (hetero, til og med) stod bak baren. Selv om jeg er godt gift, pleier jeg å flørte litt med sexy Frank. Fordi han er, vel, sexy. På slutten av kvelden, mens jeg stod og svømte samtidig som jeg prøvde å bestemme meg for om jeg ville ha en gin & tonic eller en gin & tonic, spurte han meg om jeg hadde barn. Nei, sa jeg, men mannen min har to. Mhm, sa sexy Frank. Skal vi lage noen?

Morten M. – en opphisselse

2006-05-16T10:44:00.000+02:00

Som mange forfattere tar også jeg ofte turen innom bokhandlerne for å snuse på bøker.
Jeg tror rett og slett det er umulig for meg å gå forbi en bokhandel eller et antikvariat uten å ta en rask titt på bøkene. Når man er så heldig å ha sine egne bøker i hyllene, er det som regel også en vane å sjekke hvordan bøkene man har skrevet har det på hyllen. Man ønsker rett og slett å se om de har det bra der, om de er lykkelige der de står og titter ned på meg fra hylleplassen sin. Videre sjekker man om hyllen er ren og pen, om de får nok lys til å leve, o.s.v., o.s.v...

Her om dagen var jeg igjen på en av mine vandringer langs Oslos skitne vårgater, da jeg bestemte meg (ved en tilfeldighet) å ta turen innom Norli i sentrum, Landets beste og fineste bokhandel. Jeg visste at boken jeg utga i fjor høst (2005) var godt representert i hyllene på Norli. De hadde en periode 12 eksemplarer og jeg var alltid meget stolt over å se tolv eksemplarer av mesterverket mitt. Jeg hadde nok en anelse om at bøkene ikke solgte all verdens, men noe må de da ha solgt, tenkte jeg, og dessuten, hvem vet, plutselig kunne den rette kjøperen stå der foran boken min, og vips, ett menneskeliv ville på sekunder bli forandret for alltid. Det er nemlig slik bøker fungerer, de forandrer menneskers liv, de gjør det lettere å leve.

Denne dagen på Norli liknet de fleste dager på Norli. Jeg er der ofte, og sjelden ser jeg noen vesentlige forandringer. Det passer meg utmerket, jeg liker ikke forandringer, ihvertfall ikke når det gjelder ting jeg er glad i.
Men allerede da jeg nærmet meg Norlis skjønnlitterære avdeling, fikk jeg en tydelig, fysisk fornemmelse om at noe var alvorlig galt. Det virket rett og slett som om det var for mye luft i rommet, som om noen hadde skrudd opp en ventil og latt den stå åpen litt for lenge. Nå var det ikke luft det var mangel på, men bøker. Hyllene på Norli, som vanligvis pleide å være bugnende med deilig, fersk litteratur, liknet mer på matvarehyllene i land vi ikke liker å sammenlikne oss med, med andre ord var de merkelig tomme og nakne.

Bøkene sto ikke lenger med ryggen til, i kanskje tre, fire, fem, seks eksemplarer pr. tittel. Nei, nå stod de fleste med coveret vendt ut i butikken, glanende og ensomme i bare ett eller to eksemplarer pr. tittel. Og dét var de heldige bøkene, de mindre heldige var bare representert med ett eksemplarer, og noen, ja noen, de fantes ikke lenger.

Hva? Fantes ikke lenger???

Jeg husker, og dette står fremdeles meget klart for meg, hvordan en panikkangstliknende følelse begynte å gjøre seg gjeldene i meg. Jeg ble klam i hendene, jeg svettet under armene, jeg begynte å trippe rastløst rundt i lokalet. For ikke å vekke for stor mistanke, plukket jeg opp en tilfeldig valgt tittel (har glemt hvilken!) og begynte febrilsk å bla i denne boken, men klarte ikke å konsentrere meg om hva det sto i den, for alt jeg klarte å tenke på, var:

Boken min!

Den var ikke å finne. Tolv eksemplarer hadde lyst mot meg for bare et par måneder siden. Nå var det ingen igjen, og jeg tenkte for meg selv at årsaken sannsynligvis ikke skyldes ekstremkjøp de siste ukene og at lagrene hos forlagene var tomme, men at noe i systemet hadde sviktet meg. Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge jeg sto slik, det kan ha vært rundt fem minutter. Jeg bestemte meg så for å undersøke saken nærmere ved å spørre den vanligvis så hyggelige damen i avdelingen. Egentlig liker jeg ikke å spørre om min egen bok og om hvordan det går med den, det virker, for å si det forsiktig, litt selvopptatt. Men man er jo selvopptatt, skrek noe inni meg!

Så gikk jeg bort til henne og sa:

Du den boken min, du vet den, Autobahn heter den, du husker den sikkert, den lille boken med den gutten på forsiden, du vet, det lille mesterverket mitt som ja, kanskje ikke selger så godt, men som likevel er en veldig fin liten bok, jeg finner den ikke lenger! Må være en glipp, ikke sant, bare midlertidig, du vet, en liten sånn glipp som kan skje de beste en gang iblant! Skjønner du hva jeg mener? (Omtrent dette sa jeg, muligens i en betydelig kortere og mer konsis form. Kanskje bare: Unnskyld! Jeg finner ikke boken min, kan du hjelpe meg?)

Jeg kan huske at den hyggelige damen på Norli i et øyeblikk, et bitte bitte lite sekund, virket nervøs for at jeg sto der. Det varte ikke veldig lenge, men jeg fikk fornemmelsen av at hun ble nervøs, og jeg tror jeg vet hvorfor.

Det damen på Norli tenkte var nemlig: Å, nei! Å nei, å nei å nei å nei. En forfatter som ikke finner boken sin. Krise. En farlig situasjon. Tenk om han er voldelig da, ja kanskje han planlegger noe, et overfall. Å nei, å nei, å nei! Han er gal, jeg vet han er gal. En glipp, skal jeg si, bare en glipp.

Hun (damen på Norli) sa: Den har sannsynligvis gått på salg! Ja, du vet, den nye bokavtalen. 2. mai satte vi bøkene på salg vet du. 70%. Det er ikke noe hyggelig for oss heller!

Hun pekte på et bord i enden av rommet. Jeg hadde først ikke lagt merke til det, men sannelig, hun hadde jo rett!

Jeg fikk ikke frem ett ord.

Damen gikk for å sjekke på datamaskinen. Hun fant ett eksemplar. Resten returnerte vi til forlaget, tror jeg!

Ett eksemplar?! Returnert?!

Jeg styrtet bort til salgsbordet. Noen titler gjenkjente jeg umiddelbart, mange var bøker fra 2005, noen fra høsten 2005 også. Bøker som bare var noen få måneder gamle. Jeg gjenkjente et par, tre debutanter, men fant ikke min egen bok. Borte vekk, kanskje kjøpt likevel? Det siste eksemplaret? Hva nå?

Damen på Norli forklarte meg at det alt sammen skyldes den nye avtalen i bransjen. Jeg trodde selvfølgelig på henne, men la samtidig merke til at ikke alle bøker fra høsten 2005 var på salg eller borte fra hyllene. Ikke alle debutanter heller, men jeg var søkk borte, min bok var ikke der. Hvorfor?

Noe svar fikk jeg ikke da. Jeg våget heller ikke å bestille et eksemplar av min egen bok, bare for så å ikke avhente den, og dermed håpe at den ville bli plassert i hyllen etterpå.

Jeg våget ikke.

Men senere på dagen tok jeg med et av mine egne eksemplarer av boken til en mann ved navn Morten M. Jeg slo opp adressen hans i telefonkatalogen. Han satt hjemme ved middagsbordet sitt da jeg ankom huset hans. Jeg listet meg inn bakdøren og snek meg inn i gangen der jeg kunne se Morten M. sitte ved bordet sitt, der han åt en stor feit gris. Jeg ble rasende!

Jeg tok opp boken fra en grønn plastpose jeg hadde i hånden. Jeg løp mot bordet der denne feite eksministeren satt og åt, jeg løftet boken opp som et skjold foran meg, kastet meg over eksministerens ekle kropp, begynte å rive og slite i klærne hans, tok boken, begynte å stappe boken ned i kjeften på denne eksministeren, trykke og stappe, det seige ekle bokpapiret ned i kjeften på denne fyren, denne tullebukken, trykke og stappe boken ned i kjeften på denne tåpelige eksministeren, med den like så tåpelige bokavtalen, og jeg tenkte for meg selv at litteraturen alltid vinner over livet, særlig over politikken, og jeg ser lyst på fremtiden, jeg ser lyst på den dag da alle forfattere i alle norske byer og tettsteder tar bøkene sine, de små og store bøkene sine, og begynner å stappe og presse dem ned i kjeftene til alle politikere og andre byråkratiske kulturarbeidere, tar bøkene i hendene og bruker dem som våpen mot all denne tåpeligheten, denne elendigheten, mot denne skammen, og dette er hva jeg ser, og dette er hva som vil skje!

Amen.

Gratulerer

2006-05-16T10:39:00.000+02:00

I morgen er det 17. mai og jeg benytter dagen i dag til å gratulere alle Jung-leserne med dagen. 17. mai er dagen alle vokser fra, men som vi stadig vekk blir trukket tilbake til, enten vi vil eller ikke, når man får barn, familie, og man må gå i tog, bære faner, kjøpe is, pølser, tørke bort ketchup-søl på kjolen. Fra jeg var seks til jeg ble 16 år, var 17. mai-dagen fastlagt og bestemt i hjembygda Feios: Jeg sto opp i åttetiden, spiste frokost med mine foreldre (jeg er enebarn), dusjet, kledde på meg korpsuniformen (sorte sko, sorte sokker, grå bukse, hvit skjorte, sort slips, mørkeblå jakke, mørkeblå lue), før jeg måtte teste instrumentet mitt. De første årene holdt jeg meg til baryton, men etter hvert, da en av de eldre korpsmedlemmene sluttet, måtte jeg ta over tubaen. Jeg kjenner at jeg savner litt å kunne holde rundt dette kalde, store instrumentet, som laget så høy lyd, og som stadig vekk måtte renskes, holdes ren, pusses. Jeg savner også det lille 17. mai-toget, med maksimum 200 stykker, der korpset utgjorde størstedelen. Vi gikk den korte strekningen fra butikken (kalt "Bui") og til skolen (tidligere Fedje skole, nå Feios skole). På grusbanen foregikk alle aktivitetene: 60 meteren, som egentlig bare var 40 meter, der man fikk epler. Pilkasting, ball på boks, is- og pølsesalg og tale. Litt lenger borte, i enden av grusbanen, ble det holdt hestesko-konkurransen. Der deltok alle de voksne. Jeg husker det var stas å få delta da jeg ble litt eldre. Men god ble jeg aldri.

Det er litt annerledes å feire 17. mai i Oslo. Det lille toget er borte. Ingen løper 60 meter. Ingen kaster hestesko. Alle går bare rundt og vinker til Kongen. Det finnes tusenvis av andre som spiller tuba, og folk samler seg på Kuba. Men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg til en lang 17. mai-frokost. Jeg gleder med til å gå litt rundt i byen og se på folkelivet, på alle bunadene. Jeg gleder meg til å grille i en park (hvis været er fint). Og jeg gleder meg til å høre om noen synger nasjonalsange på Urdu.

Horats, Ovid, Brel og Bebe

2006-05-13T17:23:00.000+02:00

Aiaiaiaiai. Mappen skal leveres inn på mandag, og i den skal det ligge to vakre, skinnende fullendte oppgaver om antikk litteratur. Jeg skal liksom tenke Ovid og Horats, men alt jeg klarer å tenke på er faktisk Jaques Brel. Det er litt rart, da. Horats sa noe om dikterens makt. Ovid sa så mye rart. Brel sa at talent er 10 % medfødt og 90 & hardt arbeid. Jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Om mindre enn to timer skal jeg ta toget til en feiende flott bursdagsfeiring, og på den tiden skal jeg klare å konsumere asparges, hollandaise-saus og litt champagne, legge på mine vanlige to tonn sminke og kle meg akkurat litt for pent til at jeg føler meg vel.

Det rare er at jeg har det ganske fint, tross stresset. Å jobbe med tekster som er flere tusen år gamle gir meg en følelse av... ærefrykt. Tenk at dette ble skrevet for så vanvittig lenge siden, og så sitter jeg med det her i dag. Og jeg synes virkelig Horats er kul. Ovid virker morsom, men Horats, vel, det er en fyr jeg gjerne skulle vært på fest med.

Og forresten har Horats skrevet om å sile vinen, for det gjorde man på den tiden. Hvor kult er ikke det! At vi, slipper, altså. Tenk å alltid måtte sile vinen før man drakk den.

Dessuten blir jeg så glad av god musikk. Jeg har endelig fått tak i en sang jeg ble forelsket i mens jeg bodde i Spania sist høst. Den er vel en tre år gammel, og har en skikkelig trist tekst, men den er så bra og full av energi at.. at jeg har den på repeat, faktisk, og har hatt den på repeat i i hvert fall en halvtime. Den heter "Malo" og er med en dame som kaller seg Bebe. Kan skaffes på de fleste musikknetthandelbutikkene. På MSN music for bare åtte kroner, blant annet. Hasta luego-

Hva har lyrikken gjort galt?

2006-05-05T10:27:00.000+02:00

I går avslørte NRK at Norsk Kulturråd har sendt e-post til norske forlag med forslag om å halvere innkjøp av norske lyrikkutgivelser, fordi det lånes for lite av dem på norske bibliotek. I dagens Klassekampen har konsulent Knut Oterholm ved Deichmanske bibliotek et godt poeng: All lesning av lyrikkbøker på bibliotek blir ikke registrert: "– Jeg syns det blir feil å legge utlånstall grunn for kulturpolitikk. Særlig utlånstall for lyrikk, da disse ikke fanger opp bruken av lyrikken på biblioteket. Dikt blir også lest på lesesalen, ved bordene, og satt tilbake på hylla.", sier han til Klassekampens journalist Nils-Øivind Haagensen, som forøvrig er en av Norges fremst lyrikere, og som forøvrig selv uttalte seg om saken i NRK i går (rolleblanding, tja, men det er vel ikke poenget her). Derimot kommer Knut Oterholm med et godt poeng. Lyrikk blir nemlig lest, men sjelden registrert. Det finnes flere nettsider på nettet som formilder poesi, deriblant Jung.no og Nypoesi.net. Å lese diktbøker, er annerledes enn å lese romaner. Man kan løfte en diktbok ut av hyllen, lese noen dikt, og legge den tilbake, og likevel få en flott leseropplevelse. Med en roman må man lese hele boken. Derfor må man låne romaner, men ikke alltid nødvendigvis lyrikkbøker; den kan man få mye glede ut av på noen få timer, ja, mindre.

Først og fremst høres Norsk Kulturråds forslag helt talentløst ut. Hvordan skal det bli mulig å utgi lyrikk i dag, hvis ikke forlagene har mulighet til å få dem innkjøpt av Staten? Ved å halvere innkjøpsantallet fra 1000 til 500, er jeg stygt redd for at det også vil halvere norske lyrikkutgivelser. Og jeg er samtidig redd for at det er de eksperimentelle og spennende diktbøkene som blir ofret, og ikke de trygge, gammelmodige og "sikre" bøkene. Norsk Kulturråd forslag er nesten latterlig dårlig. Man skulle trodd at Valgerd Svarstad Haugland fremdeles var kulturminister og gitt denne ordenen direkte til rådet (som da hun ikke visste at forfattere tjente så lite som de gjorde, men ba dem heller å utgi flere bøker i året, uten å vite at innkjøpsordningen bare tillot én prosabok-utgivelse per forfatter i året, samtidig som det er helt ufattelig å ta så lett på forfatteryrket, at man liksom bare kan pøse ut bøker i vilden sky).

Blogg om blogg

2006-05-05T02:03:00.000+02:00

Fikk nettopp en hyggelig epost om at de som har ventet på Ellisiv Lindkvists blogg nå er bønnhørte. Selv om bloggen er fersk, har hun allerede rukket å publisere et stykke eminent kortprosa.

Morten Wintervolds medskyldige, Farten Summervold, har hatt en blogg gående relativt lenge nå. Der får leseren servert meninger som er mistenkelig like de Wintervold har når han er på fest. Men hvem er jeg til å dømme, som det heter.

Jeg gikk sammen med begge to i Tromsø, på forfatterstudiets første fordypningsemne der. Jeg må si at jeg aldri har sett så mye alkohol bli konsumert på én gang som i de helgene vi hadde samling, kanskje bortsett fra på kysten av Finnmark da jeg var ung, liksom, og da var drikken mer rosa enn rød, for å si det sånn.

Men nå er det natt, og nettmesteren vår har akkurat publisert et nytt, supert Jung-nummer selv om han er i Roma. I den anledning synes det er på sin plass å gratulere Jørn Berget - han vant Damms diktkonkurranse nå nylig. Berget skriver dikt så gode at de får det til å knake selv i de best laftede tømmerhus.

sorokin-intervju

2006-05-04T10:48:00.000+02:00

nylig kom jeg over et intervju med den russiske forfatteren vladimir sorokin. det som slo meg med intervjuet var ikke hvor bra det var, men snarere intervjuets (særdeles irriterende) sjarm.
jung-blogg har her gleden av å publisere et utvalg av sorokins utdypende svar:

1. formodentlig

2. ja, naturligvis

3. altså, ikke i litteraturen, men i livet

4. oppfinnelser

5. jeg er ingen tilhenger av freud

6. nei, sannsynligvis ikke

7. jeg tror ikke det

8. hver maskin er sterkene enn han

9. det mente jeg ikke bokstavelig talt

10. nei, jeg poserer ikke. jeg stiller meg faktisk disse spørsmålene ofte.

Mer kulturbeite

2006-05-03T10:05:00.000+02:00

I dag er den store nyheten at Per Petterson har vunnet prisen for beste utenlandske oversatte roman i Storbritannia. Fabuløst! Den sjenerte hovedpersonen var sjarmerende tilbaketrukket. Det var "Ut og stjæle hester" han fikk prisen for (selvsagt). Må huske å skryte til svigermor om det, hun fikk den som lydbok for en stund siden.

Det er så fint med lydbøker til mennesker som blir eldre og får dårligere syn. Svigermor fikk CD-spiller slik at hun skulle kunne høre på lydbøkene, og nå har hun fått DVD-spiller sånn at hun skal få myse på de gamle klassiker-filmene med Clark Gable etc. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det samme med bestemoren min, men der i gården hjelper det nok ikke med ny CD-spiller. Hun har glemt hvordan man bruker en kassettspiller, og det er bare så vidt hun ser på-knappen til radioen. Alt som er igjen er å ringe henne og fortelle røverhistorier. Dem har jeg heldigvis mange av.

Dagens ikke-litterære nettips er: The mobster. Når man er sliten i hodet av all den vidløftige litteraturen man lefler med, kan man ta en liten pause og leke mafia. Skadababi, skadababa.

Ars amandi på Kulturbeitet

2006-04-20T10:36:00.000+02:00

Et av mine yndlingsprogram, Kulturbeitet, på yndlingskanalen min, P2, hadde i dag en sak om en av yndlingsforfatterne mine, Ovid. Fine Ovid. Romeren levde ca. samtidig med Horats og, og, hvem var den tredje? Horats, Ovid og? Og en eller annen tredje som jeg har glemt nå. Han skrev en del greier som maktfolkene likte, og så skrev han ting som ikke maktfolkene likte. Deriblant Ars amandi-bøkene, de var for vulgære og folkelige. De var ganske enkelt selvhjelps-bøker - hvordan få mer og bedre sex. Ovid skrev forskjellige bøker for menn og kvinner, og hun som har oversatt bøkene til norsk (har glemt navnet hennes nå, dessverre) fortalte på radioen at menn for eksempel ble fortalt at de burde velge seg modnere kvinner på grunn av erfaringen de hadde, mens kvinner for eksempel ble bedt om å ligge på ryggen hvis de hadde et pent ansikt, og på magen hvis ryggen var et mer behagelig syn. Smarte Ovid. Jeg hørte dessverre ikke hele saken, men jeg tror poenget var at oversetteren har oversatt flere av Ovids bøker. Det er jo veldig bra. Jeg har egentlig bare lest ordentlig et av verkene hans; Metamorfoser. Nei... det heter kanskje Forvandlinger på norsk. Poenget er likevel det samme, at alle historiene i boken går ut på en eller annen forandring. Typisk litteratur som beriker ens liv - det er så mange ting som skjer rundt oss som simpelthen har sitt opphav i gammel romersk og gresk mytologi. Jeg syntes i hvert fall at jeg skjønte mer av verden etter å ha lest den. Og om ikke annet ville jeg fått glede av å lese om alle de surrealistiske greiene som skjer. Folk som løper frem og tilbake fra dødsriket, folk som lager skulpturer de blir så kåte på at de får gudene til å vekke dem til live, folk som skaper alt de tar på om til gull. Likevel; det er ikke flust med sex i Forvandlinger, så den skitne siden i meg gleder seg veldig til å få kloa i noen av sextipsene i Ars amandi. Jippi!