Hva har lyrikken gjort galt?

I går avslørte NRK at Norsk Kulturråd har sendt e-post til norske forlag med forslag om å halvere innkjøp av norske lyrikkutgivelser, fordi det lånes for lite av dem på norske bibliotek. I dagens Klassekampen har konsulent Knut Oterholm ved Deichmanske bibliotek et godt poeng: All lesning av lyrikkbøker på bibliotek blir ikke registrert: "– Jeg syns det blir feil å legge utlånstall grunn for kulturpolitikk. Særlig utlånstall for lyrikk, da disse ikke fanger opp bruken av lyrikken på biblioteket. Dikt blir også lest på lesesalen, ved bordene, og satt tilbake på hylla.", sier han til Klassekampens journalist Nils-Øivind Haagensen, som forøvrig er en av Norges fremst lyrikere, og som forøvrig selv uttalte seg om saken i NRK i går (rolleblanding, tja, men det er vel ikke poenget her). Derimot kommer Knut Oterholm med et godt poeng. Lyrikk blir nemlig lest, men sjelden registrert. Det finnes flere nettsider på nettet som formilder poesi, deriblant Jung.no og Nypoesi.net. Å lese diktbøker, er annerledes enn å lese romaner. Man kan løfte en diktbok ut av hyllen, lese noen dikt, og legge den tilbake, og likevel få en flott leseropplevelse. Med en roman må man lese hele boken. Derfor må man låne romaner, men ikke alltid nødvendigvis lyrikkbøker; den kan man få mye glede ut av på noen få timer, ja, mindre.

Først og fremst høres Norsk Kulturråds forslag helt talentløst ut. Hvordan skal det bli mulig å utgi lyrikk i dag, hvis ikke forlagene har mulighet til å få dem innkjøpt av Staten? Ved å halvere innkjøpsantallet fra 1000 til 500, er jeg stygt redd for at det også vil halvere norske lyrikkutgivelser. Og jeg er samtidig redd for at det er de eksperimentelle og spennende diktbøkene som blir ofret, og ikke de trygge, gammelmodige og "sikre" bøkene. Norsk Kulturråd forslag er nesten latterlig dårlig. Man skulle trodd at Valgerd Svarstad Haugland fremdeles var kulturminister og gitt denne ordenen direkte til rådet (som da hun ikke visste at forfattere tjente så lite som de gjorde, men ba dem heller å utgi flere bøker i året, uten å vite at innkjøpsordningen bare tillot én prosabok-utgivelse per forfatter i året, samtidig som det er helt ufattelig å ta så lett på forfatteryrket, at man liksom bare kan pøse ut bøker i vilden sky).