Gratulerer

I morgen er det 17. mai og jeg benytter dagen i dag til å gratulere alle Jung-leserne med dagen. 17. mai er dagen alle vokser fra, men som vi stadig vekk blir trukket tilbake til, enten vi vil eller ikke, når man får barn, familie, og man må gå i tog, bære faner, kjøpe is, pølser, tørke bort ketchup-søl på kjolen. Fra jeg var seks til jeg ble 16 år, var 17. mai-dagen fastlagt og bestemt i hjembygda Feios: Jeg sto opp i åttetiden, spiste frokost med mine foreldre (jeg er enebarn), dusjet, kledde på meg korpsuniformen (sorte sko, sorte sokker, grå bukse, hvit skjorte, sort slips, mørkeblå jakke, mørkeblå lue), før jeg måtte teste instrumentet mitt. De første årene holdt jeg meg til baryton, men etter hvert, da en av de eldre korpsmedlemmene sluttet, måtte jeg ta over tubaen. Jeg kjenner at jeg savner litt å kunne holde rundt dette kalde, store instrumentet, som laget så høy lyd, og som stadig vekk måtte renskes, holdes ren, pusses. Jeg savner også det lille 17. mai-toget, med maksimum 200 stykker, der korpset utgjorde størstedelen. Vi gikk den korte strekningen fra butikken (kalt "Bui") og til skolen (tidligere Fedje skole, nå Feios skole). På grusbanen foregikk alle aktivitetene: 60 meteren, som egentlig bare var 40 meter, der man fikk epler. Pilkasting, ball på boks, is- og pølsesalg og tale. Litt lenger borte, i enden av grusbanen, ble det holdt hestesko-konkurransen. Der deltok alle de voksne. Jeg husker det var stas å få delta da jeg ble litt eldre. Men god ble jeg aldri.

Det er litt annerledes å feire 17. mai i Oslo. Det lille toget er borte. Ingen løper 60 meter. Ingen kaster hestesko. Alle går bare rundt og vinker til Kongen. Det finnes tusenvis av andre som spiller tuba, og folk samler seg på Kuba. Men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg gleder meg til en lang 17. mai-frokost. Jeg gleder med til å gå litt rundt i byen og se på folkelivet, på alle bunadene. Jeg gleder meg til å grille i en park (hvis været er fint). Og jeg gleder meg til å høre om noen synger nasjonalsange på Urdu.